Hva er problemet?

Er spesialisteksamen løsningen? En bør heller først svare på spørsmålet: Hva er egentlig problemet? Er det et problem at vi har et utdanningsløp som ikke avsluttes med en endelig vurdering? Det er jo ellers normen med en summativ evaluering i de fleste utdanningsprogram innen høyere utdanning for å sikre at kandidaten sitter inne med et minimum av kunnskap. Har virkelig nylig godkjente spesialister utilstrekkelige minimumskunnskaper? Meg bekjent er det ikke noe som tyder på det?

Fordelen med eksamen er at man ­sikrer at kandidaten, i alle fall på ­prøvetidspunktet, innehar minimums- kunnskaper som ansees som nødvend- ige. På den annen side er det vel ingen tvil om at alle som tar en slik eksamen er nødt til å «lese seg opp» før en kan bestå en slik eksamen. Dette vil nok gjelde også for de av oss med mangeårig erfaring innen aktuell spesialitet. Om man anser minimumskunnskapene som eksamen måler som så viktig er det vel en logisk konsekvens at alle spesialister bør bestå eksamen? Jevnlig?

Eksamen vil prege hele utdanningsløpet

Hva er så ulempene med å innføre spesialisteksamen som evalueringsform? Ganske mange egentlig. Den viktigste er kanskje at en økt vekt­legging på en summativ evaluering ved utdanningsløpets slutt vil bidra til å legge premisser for hvordan utdanningsløpets andre elementer blir prioritert. Dagens spesialistutdanning i de fleste land er formativ, der kandidaten evalueres fortløpende og der læringsprosess og miljø er sentralt. Spesialisteksamen vil uvegerlig dreie utdanningen mot mer fakta-gjen­givelse på bekostning av syntese og applisering. Men å fungere som legespesialist innebærer svært mye mer enn bare å kunne gjengi fakta! Derfor er også utdanningen mer fokusert på veiledning, rollemodell-læring, mester- svenn opplæring, i tillegg til fokus på kvantitative opplæringsmål som prosedyre, sjekklister og tjenestetid ved godkjente utdanningsinstitusjoner som igjen er under kontinuerlig ­evaluering av respektive spesialitetskomiteer.

Ressurskrevende

En annen ulempe med spesialist­eksamener er at organiseringen, ­kvalitetssikringen og avviklingen er svært ressurskrevende. Det vil kreve høyt kvalifisert, og til en hver tid faglig oppdatert personell med en fast stab. Det vil av opplagte ressurs­grunner være uaktuelt med egne ­norske spesialisteksamener, og ­europeiske ordninger er mer sann­synlige. De europeiske spesialiteter er ikke alltid sammenfallende hverken med hverandre eller med de norske, og eksamen vil derfor heller ikke være tilpasset den norske spesialitetsstruktur.

Fordelene ved spesialisteksamen; en sikring av minimumskunnskapsnivå, bør stå i forhold til omkostningene. I dag gjør de det ikke. I stedet for å la preseteristen i oss fascineres over mulighetene til nok en gang å mestre eksamensformatet bør vi bygge videre og forbedre nåværende spesialistutdanning!