Faglige krav til legespesialister

Dyktige og oppdaterte legespesialister er en av bærebjelkene i helsevesenet. Kvaliteten på den medisinske behandlingen som tilbys i og utenfor institusjon, henger direkte sammen med kompetansen hos disse spesialistene. Da blir det et nøkkelspørsmål om legespesialister i Norge er flinke nok. Det automatiske svaret blir gjerne ja, at vi er gode. Men vet vi egentlig det? Foregår det en målrettet, systematisk og effektiv oppfølging av spesialistenes kompetanse? Har vi tydelige rettigheter når det gjelder oppdatering av faglig kvalitet? Legeforeningen har som fagforening vært tilbakeholden med å stille kvalitetskrav til spesialister. For spesialitets­komiteene i Legeforeningen burde kvaliteten på spesialistene være minst like viktig som utdanningen for å bli spesialist. Arbeidsgivere burde ha et hovedfokus på det faglige nivået til sine ansatte legespesialister. Bare ­sjelden vurderes det i hvilket omfang internasjonale, nasjonale og lokale retningslinjer for beste behandling følges i praksis, komplikasjonsfrekvens av gitt behandling, eller omfang av feildiagnoser og forsinkede diagnoser. Vi vet at det er til dels betydelige forskjeller mellom regioner og enkelt­institusjoner når det gjelder medikamentbruk, hyppighet av ulike operative inngrep og bruk av medisinske hjelpemidler. Det betyr neppe at alternativene er likeverdige.

Spesialistutdanningen er spesifisert og har tydelige krav. Disse går først og fremst på tjenestetid. Ved kurs er det vanligvis en avsluttende prøve. Spesialisteksamen er på vei inn eller allerede etablert i en rekke europeiske land. Det finnes likeledes en europeisk ­spesialisteksamen i de fleste fagene. Norge venter fortsatt på sidelinjen. Jeg er redd for at vi konkurrerer relativt dårlig på teoretisk kunnskapsnivå, kanskje bedre på prosedyrer. Hvem vil være best ved teoritesting hos oss, studenten på eksamenstidspunkt eller spesialisten ved godkjenning? Jeg er usikker på svaret. Spesialisteksamen vil etter min vurdering virke kvalitetsfremmende, slik det er enighet om at eksamen fremmer dyktighet på skoler og universitet. Ved å kombinere en slik prøving med et strukturert, målrettet og trygt løpende utdanningsprogram tas alle typer insitamenter til god læring og utvikling i bruk.

Formalisert oppfølging for leger som en gang har oppnådd spesialistgodkjenning, og med en prøving av kvalitet, vil på tilsvarende måte fremme en ambisjon om å være god. I dag arrangeres det nasjonale spesialistkurs på et høyt nivå, men nærmest helt uten deltakelse av spesialistene. Slik kursdeltakelse burde være både en plikt og en rettighet også for dem, og det ville ytterligere sikret kursenes høye kvalitet. Legemiddelindustriens dalende interesse for å bidra til ­spesialistenes kunnskap gir oss en god anledning til å revurdere etter- og videreutdanning for gruppen. Denne bør være obligatorisk, fremstå som en rettighet, inneholde konkrete krav, og være et hovedanliggende for ­spesialitetskomiteene.

Vi ønsker at legeprofesjonen skal være en pådriver for medisinsk utvikling. Vår akademiske bakgrunn, vårt forskn- ingsperspektiv og vårt brede medi­sinske ansvar gjør dette naturlig. Da trenger vi tung og oppdatert teoretisk kunnskap. Vi trenger et studium med vekt på basalbiologi og mekanismer, ikke bare kasuistikker og praktiske prosedyrer. Vi trenger i enda større grad spesialister som oppdaterer seg, og også på genetikk, bioteknologi og epidemiologi. Å opprettholde reell spesialistkompetanse er krevende. Det bør avspeiles i rettigheter og formaliteter. Det er spennende at Legeforen­ingen nylig har opprettet en arbeidsgruppe som skal vurdere legespesialistenes etterutdanning inkludert for­deler og ulemper ved obligatorisk etterutdanning med regodkjenning.

En større grad av likhet for spesial­ister og ikke-spesialister med hensyn til plikter og rettigheter for faglig dyktiggjøring er rimelig. Begge ­grupper utfører selvstendig og høyt kvalifisert arbeid. «Lege i spesialiser­ing» («LIS») og «assistentlege» er misvisende betegnelser på ansatte med mange års høyspesialisert ut­danning og legepraksis. Hva med termen «avdelingslege»?

Kvaliteten på legespesialistert virksomhet er av fundamental samfunnsbetydning. For mange tar det for gitt at denne kvaliteten ikke bare er tilstrekkelig god, men at den er ut­- merket og internasjonalt ledende. Etter min mening er det behov for en vesentlig oppgradering av ambisjonsnivået for legespesialisters kompe­tanseutvikling. Dette gjelder både teori og praksis, og det gjelder smalt innenfor subspesialitet så vel som bredere innenfor grunnleggende medisinske og biologiske disipliner. Nye formelle krav vil være en brekkstang for klarere rettigheter. Det vil være en styrke og sikre hensiktsmessig innretning at profesjonen selv tar tak i dette.