Vi er samfunnets portvoktere til helsetjenestene og til trygdeytelser. Vi skal ta vare på pasientene og vi skal ta vare på systemet. Dette merket vi i sykemeldingsdebatten for et par år siden hvor det plutselig var legenes feil at så mange var sykemeldt. Vi var for slepphendte med våre signaturer, vi slurvet i forhold til å bruke delvis sykemeldt mulighetene og vi fulgte ikke opp godt nok.

Samtidig er det slik at når vi ikke får den veksten i budsjettet som vi mener at vi trenger, så sier vi at politikerne får overta det å prioritere. Men det klarer ikke politikerne. De har ikke den faglige innsikten som trengs, men de har heller ikke evnene som skal til. De har hatt både Lønning I og Lønning II utvalgene, og her er det fastslått at de som er sykest skal prioriteres før de som ikke er så syke. Dersom man ser på hvilke pasientgrupper som i denne tiden er priritert ned, så er det kos­metisk kirurgi og mannlig sterili­­- sering. Dette utgjør promiller av aktiviteten.

Rett skal være rett: Pasientrettighetsloven innførte begrepet rett til nødvendig behandling. Dersom visse kriterier tilfredsstilles så skal en pasient innrømmes en rett til behandling, og en tidsfrist for når denne behandlingen skal starte opp. Dette har ført til at de presumtivt sykeste er blitt prioritert foran de som er mindre syke. ­Høyres helseminister 2004-2005 ­Ansgar Gabrielsen innførte med et pennestrøk prinsippet om at veksten i psykiatri skulle være større enn i somatikken. Foretakene fulgte nok dette i budsjettarbeidet, men ofte ­klarte de ikke å bruke opp pengene i psykiatrien, og overskuddet ble ofte brukt til å dekke opp underskuddet i somatikken.

Nå har regjeringen foreslått endr­inger slik at alle pasienter som har behov for helsetjenester også får rett til helsetjenester. Sammenlignet med dagens system er det ca 500.000 flere pasienter som får rett til behandling. Overlege Hans Petter Næss fra Vestfold er ikke enig i at dette nødvendigvis er en bedring for pasientene. I et intervju i Dagens Medisin 17. oktober sier han: «Når alle prioriteres, prioriteres ingen» . Les intervjuet via link nederst i artikkelen.

Også Nasjonalt Råd for kvalitet og prioritering i helse- og omsorgssektoren har kommet med utspill i høst. De fore- slår en maksgrense for hva det offentlige skal bidra med av ressurser for å vinne leveår. Diskusjonen startet friskt, men politikere avviste hele problematikken i løpet av første dag. Dette er en debatt tidligere helsedirektør Bjørn Inge Larsen har forsøkt å dra i gang årlig, men til nå har han ikke lykkes. Det blir spennende å se hva han får til som departementsråd.

Det er alltid lett å sette søkelyset på politikernes feil og mangler. Prioriter­inger er også en sak for den enkelte av oss overleger i vårt virke i hverdagen.

Våre etiske regler sier i § 12: En lege skal i sin virksomhet ta tilbørlig hensyn til samfunnets økonomi. Unødige eller overflødig kostbare metoder må ikke anvendes. Lenger ned i samme paragraf heter det: Legen må bidra til at medi­sinske ressurser fordeles i henhold til allmene etiske normer. En lege må ikke på noen måte søke å skaffe enkeltpasienter eller grupper en uberettiget økonomisk, prioriteringsmessig eller annen fordel.

Ved mangel på ressurser innen sitt ansvarsområde bør legen melde fra. Det siste pleier vi å være flinke til. Men er vi flinke nok til å være kritiske til egen virksomhet?

La meg trekke frem et par eksempler:

Unødvendige undersøkelser:
Gjør vi for mange undersøkelser hvor sannsynligheten for å finne noe som har betydning på sikt er liten/minimal? Eksempler er artroscopier av knær hvor vi sier at det bør gå minst 3 måneder før operasjonen for da vil det for de fleste ha gått over av seg selv. Eller gastroscopier av unge kvinner uten vekttap eller fall i Hb/positiv hemofec? Sjansen for å finne noe alvorlig er tilnærmet null.

Fordeling mellom sektorer:
Ansgar Gabrielsens tiltak for å sikre at psykiatrien fikk minst like stor vekst som somatikken er et unntakseksempel. De fleste budsjettprosesser i sykehusene bygger på en viss prosentvekst til alle avdelinger sammenlignet med fjorårets budsjett, mens en refordeling mellom avdelingene og dermed pasientgruppene sjelden skjer på eget ­initiativ. Her venter vi på at politikerne gjør jobben for oss ved ekstrabevilgn­inger som f.eks. nå kom til rekonstruksjon for brystkreftpasientene.

Unødvendig (?) behandling:
Er vi modige nok nær livets slutt å si at nok er nok? Skal vi gjennomføre en tarmkreftoperasjon hos en pasient som også har massivt med spredning og hvor utkomme er gitt, og hvor pasienten (enda) ikke har symptomer fra selve svulsten? Skal demente pasienter på sykehjem som får pneumoni eller hjerteinfarkt ha behandling, eller skal vi si at dette er en naturlig slutt på livet, og gi lindrende behandling, såkalt morfin og prest? Den motsatte tilnærmingen ble ­anskueliggjort i en undersøkelse fra ortopedisk avdeling Haukeland Sykehus som viste at færre demente ble reoperert etter hoftebrudd enn hos kognitivt friske, selv om de fikk samme operasjon i utgangspunktet. Vi klarer altså å prioritere likt initialt, men ikke i oppfølg­ingen, for det er ingen grunn til å tro at de demente får færre havarier av osteosyntesen enn de kognitivt friske. •