Rådets 25 medlemmer representerer lederne av den sentrale helseforvaltningen, lederne av de regionale helseforetakene, Kreftregisteret, Statens legemiddelverk, Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse, ledere innen kommunehelsetjenesten og KS, ledere innen universitets- og høyskolesekt­oren, ledere av brukerorganisasjoner, samt medlemmer med særlig kompetanse innen helseøkonomi, pleie- og omsorgsforskning og innvandrerhelse.

Alle – rådsmedlemmer, sekretariat, befolkning – kan fremme saker for behandling i rådet. Sekretariatet har ansvar for å presentere relevante ­problemstillinger for rådets medlemmer som beslutter om saken skal ­behandles (se figur 1). Rådet har en rådgivende funksjon, og skal gjennomføre prosesser med sikte på at aktørene utvikler felles situasjons- og problemforståelse og god samhandling. På dette grunnlaget skal det gis råd om videre prosess­messig håndtering av saker.

Rådet skal medvirke til dialog mellom myndig­heter, tjenesteytende virksomheter, brukerorganisasjoner og faglige ­organisasjoner/fagforeninger. På rådets hjemmesider www. kvalitetogprioritering.no ligger gode oversikter over temaområder og sakstyper som har vært og er til behandling i rådet (se figur 2).

Rådets møter er åpne for alle, og sakspapirer og referater offentliggjøres på hjemmesiden

Min funksjon i rådet

Jeg representerer ingen organisasjon, men skal bidra til å målbære første­linjens perspektiv. Jeg holder kontakt med Legeforeningen og KS for å få innspill til kommende saker. Jeg pleier å sende link til sakspapirene til Lege­foreningens generalsekretær, som videresender til sentralstyret slik at de som ønsker det kan komme med innspill til meg. Jeg kontakter også på eget initiativ kolleger som kan hjelpe meg med å vurdere saker før rådsmøtene.

Jeg prøver å ivareta et bredt og overordnet blikk på helsetjenesten for å sikre at sammenhengene og den gjensidige påvirkningen og avhengigheten mellom nivåene blir en del av rådets vurderingsgrunnlag. Som fastlege og sykehjemslege er jeg godt forankret i førstelinjetjenesten, og som praksis­koordinator i Helgelandssykehuset ser jeg ofte sakene gjennom spesialisthelsetjenestens briller også. Jeg har tidlig­ere vært både kommunestyremedlem og styremedlem i helseforetak, og har deltatt i departementale arbeids­grupper. Dette har gitt en bred vurderingsplattform som er nyttig i de kompliserte og sammensatte sakene som kommer til behandling i rådet.

Rådet har slik jeg ser det fire hovedtyper av saker:

1. Overordnede, prinsipielle tema som favner bredt og kan gi opphav til videre føringer for enkeltsaker. I år har vi hatt en vignett om sosial ulikhet i helse og en vignett om betalingsvillighet for helsetjenester privat/offentlig) som er eksempler på dette. Begge disse vignettene er under videre bearbeiding i sekretar­iatet med tanke på drøfting i rådet.
2. Saker som dreier seg om organisering av helsetjenesten, arbeidsdeling mellom nivåer og profesjoner.
3. Saker som involverer forskning og utdanning.
4. Saker om enkeltlegemidler, utstyr, teknologi osv

Rådet skal vurdere sakene og gi råd basert på best mulig kunnskap. Sammensetningen av rådet gir en bred kunnskapsbase som bidrar til grundig belysning av sakene. Det kan være en utfordring å ikke bevege seg for langt inn i politikk-området.

Kost/nytte-vurderinger er en del av rådet oppdrag. Spesielt i saker om enkeltlegemidler o.l., men også i de andre sakstypene, blir ofte vurderingsvinklingen om vi skal være for eller mot innføring av et legemiddel eller utstyr, der avveiningen baserer seg isolert på om enkelttiltaket tilfreds­stiller kriteriene om alvorlighet, kost/nytte og effekt/nytte, men der vi ikke på en systematisk måte trekker inn alternativ bruk av de samme ressurs­ene. Et tiltak eller et legemiddel kan isolert sett være kostnadsnøytralt, og dermed se ut som at «det koster ingenting i totalregnskapet, derfor er det uproblematisk å innføre det», men i et bredere perspektiv vil det likevel gå på bekostning av noe annet (som kanskje også isolert sett er kostnadsnøytralt). Det er etter min mening ønskelig å få etablert en systematisk tilnærming til elementet «alternativ bruk av ressurs­ene» slik at alle saker der det er aktuelt blir «silt» gjennom også en slik refleksjon. En drøfting av ulike alternativer kan bidra til et bredere beslutningsgrunnlag for politikere og andre som skal bruke rådets anbefalinger. •