Prioriteringer

Prioriteringsforskriften er verktøyet Departementet har gitt oss som vei- leder. Den brukes først og fremst til å prioritere mellom pasienter (bestemme hvem som skal få behandlingsgaranti), og i liten grad til å prioritere ressursbruken innad i sykehuset eller mellom sykehusene. I pasientrettighetsloven og forskriften så ligger det implisitt at sykehusene skal forholde seg til loven også når det gjelder hvordan ressurs­ene brukes.

Forskriften betyr at man i en avdel­ing med tilbud til ulike pasientgrupper skal prioritere pasientene med lov­festet rett til helsehjelp. Avdelingen må derfor ha en fleksibel ressursbruk som forutsetter betydelig omstillingsevne avhengig av pasienttilsiget basert på rettighetsloven. For en klinikkleder innebærer dette eventuelt å flytte ­ressurser fra ett fagområde eller en avdeling som behandler uprioriterte pasienter til avdeling som ikke klarer å håndtere rettighetspasienter. Til­svarende skal sykehusets direktør prioritere klinikkene med venteliste­utfordringer. Dette forutsetter imidlertid at man har områder med over­kapasitet i klinikken eller sykehuset.

Når det gjelder dagens situasjon ved sykehuset og i klinikken jeg selv leder, så preges den av mangel på handlingsrom fordi vi ikke har kapasitet til annet enn de mest prioriterte pasientgrupp­ene. Det medfører at jeg som klinikk­leder ikke kan løse prioriteringsut­fordringene ved å flytte ressurser mellom avdelinger. Vi har også problemer med å håndtere øyeblikkelig hjelp på flere områder, og dette går utover elektiv drift med ikke akseptable strykningstall for denne virksomheten. Plikten til å ivareta øyeblikkelig hjelp tilsier at dette må prioriteres foran elektiv drift med konsekvenser for ventelistepasienter. Vi har derfor et stort antall fristbrudd på pasienter med prioritert rett til helsehjelp og samtidig lange ventelister på pasienter uten prioritert rett til helsehjelp. Av den grunn rives jeg mellom på den ene siden krav til klinikken fra overordnet nivå gjennom oppdragsdokumentet som er utfordrende, og nedenfra av krav om økte ressurser for å få endene til å møtes i dagliglivet slik at helsearbeid­erne kan yte helsehjelp med kvalitet. Med tett oppfølging av ventelistene kjenner jeg personlig på de skjebnene som venter altfor lenge på operasjon/behandling ved klinikken som med sine 14 av de 35 definerte landsfunk­sjonene har tungt ansvar for de ­nasjonale oppgavene.

Valgene som klinikkleder i denne situasjonen er derfor enten å forholde seg til overordnede krav og gjennomføre beinharde kutt, eller å bruke kunnskapen om situasjonen til å påvirke beslutninger ved å si fra og bidra til at man samlet kan komme lenger i å oppfylle kravene.

Med manglende handlingsrom til selv å løse pålagte oppgaver som følge av diskrepans mellom krav og ressurser, så er det det min plikt å si fra. Dette er den eneste måten høyere nivåer selv kan få mulighet til å korrigere kursen, enten ved å omprioritere eller ved å gi instrukser på hva som skal nedpriori­teres. Her beveger medisinen seg fra rene medisinske utfordringer til å handle om politiske prioriteringer på hva vi skal bruke de medisinske ressurs­- ene til. Dette er naturligvis ikke behag­elig for politikere og overordnede administrative beslutningstagere, men like fullt et ansvar de må dele med oss. •