Asbest, avtrekk og støy er erstattet av omstilling, nedskjæring og vikarer

Arbeidsmiljø i omstilling

For noen år siden overvar jeg et allmøte i en av sykehusets klinikker. Foranledningen var frustrasjon blant de ansatte. Lederen doserte om ­behovet for endring, om demografiske utfordringer og nye behandlings­muligheter. De fleste hadde vel hørt dette før. Men LEAN og SWOT utlegninger ble avbrutt av en eldre sykepleier som ba om ordet.

Innlegg av styremedlem Christian Grimsgaard

Hun forklarte at etter 40 år i sykehuset ville hun nå ta bladet fra munnen. Ganske ustø i form, men likevel bestemt, gikk hun gjennom et godt forberedt innlegg. Hun beskrev eget arbeidsmiljø. Gode kolleger til tross, hun opplevet at meningen med inn­satsen svant mellom hendene hennes. Økonomi helt opp i pasientens seng, manglende mulighet til å lære opp, økt gjennomtrekk og svikt i omsorgen for den enkelte. Det ble dørgende stille i salen da stemmen brast i gråt.

Vi visste det hun sa var viktig, og at det var derfor vi satt der. At det går fortere, at sykehusene er mer overfylte enn noen gang, at det er mindre tid til pleie og omsorg til den enkelte. Vi visste at det skurrer, vi visste hun ­h­adde rett. Vi satt helt stille. Svaret fra lederen var så forunderlig lett og ubekymret. Det er frivillig å arbeide i denne klinikken. Det er bare å finne seg jobb et annet sted det. Tilbake til visjonene.

Hva legger vi i arbeidsmiljø? Så mangt naturligvis. Minst er det asbest, avtrekk, støy og riktig arbeidsposisjon. Det er erstattet av omstilling, ned­skjæring, tidsmangel, gjennomtrekk og vikarer. Men mest er arbeidsmiljø opplevelse av mening, samhold, og å være ønsket.

Fusjonen av sykehusene i Oslo har forårsaket mye uro. Den første tiden var preget av en stram mediestrategi ledet fra Helse Sør-Øst. Vi var mange som ikke gjenkjente bildet som ble skapt. Vi oppdaget også at vi våre frustrasjoner var til forveksling like på tvers av ulike avdelinger og de ulike sykehusene. Sykehusets egen medarbeiderundersøkelse fanget ikke opp problemene vi sto oppe i. Da bestemte vi oss for å gjøre en systematisk undersøkelse av oppfatninger i legegruppen. Svarene vi fikk var foruroligende.

Den første medarbeiderundersøk­elsen gjennomførte vi rundt årsskiftet 2010-11. Den omfattet fire av sykehusets 9 klinikker. I vår gjennomførte vi en større undersøkelse blant over­leger i hele sykehuset. Også denne gav mange foruroligende svar. Leger opplevde at arbeidsmiljøet ble verre, og tilskrev dette omstillingsprosessen. Mange har åpenbart opplevet fusjonen som en belastning. Men det er også andre samtidige endringer i sykehus­ene.

På spørsmål om involvering får vi foruroligende svar. Blant sykehusets overleger svarer nær ni av ti at de i liten, eller svært liten grad opplever seg delaktige i avgjørelser som fattes. Like dystre er legenes tanker om fremtiden. Bare 6 % stiller seg positive til å tre inn i lederstilling i sykehuset, og en av tre vurderer å slutte.

På spørsmål om arbeidsmiljø i egen enhet svarte overlegene at det sto bra til. Men vi spurte også om endring siste året. Mange sa det hadde blitt mye verre. Dette henger ikke sammen. Det var heller ikke første gang. Svaret var det samme året før.

Arbeidsmiljø i egen enhet? Mange tenker nok på gode kolleger og et godt fellesskap. Ofte på tross av en utvikling som kan være vanskelig. Kanskje er det denne ytre utviklingen vi treffer med endringsspørsmålet. Færre senger, høyere belegg, flere utskrivninger, flere reinnleggelser. Hverdagen i alle norske sykehus. Dette er også arbeidsmiljø.Verre, men ikke nytt. Gjennom årtier har tempoet gradvis blitt skrudd opp. Det er ikke bare negativt. Det kan også være tilfredsstillende. Rydde unna lange lister i mottaket og utslitt lene seg tilbake. Vel blåst. Er det også noe annet som plager oss? En opplevelse av et fellesskap som svinner. En hård­ere himmel?7 av 10 overleger i Oslo universitetssykehus opplever at om­stillingene gir verre arbeidsmiljø. Bare 3 av 100 opplever positiv effekt. Dette omfatter også store, men isolerte enheter som en skulle tro har levd nærmest uberørt av de siste årenes uro og omveltning. Også her opplever man en negativ utvikling.

Jeg tror noe av forklaringen ligger i svaret sykepleieren fikk. Det er frivillig å jobbe her. Å ikke oppleve seg ønsket, eller verdsatt er det aller mest øde­leggende for et godt miljø.Den ­manglende vektleggingen av felles­skapet er etter mitt skjønn den aller største trusselen mot sykehusene i dag. Her har sykehusenes ledelse og Spekter forsømt sitt ansvar. Vi kan resignere eller vedbli å la oss frustrere. •