Kjære kolleger

Det er banalt å konstatere at arbeids­miljø er viktig – jeg må finne en bedre åpning for dette nummeret. En refleksjon over hva vi mener med arbeids­miljø er bedre. Hvilke elementer er de vesentligste i de flestes oppfatning av «et arbeidsmiljø»? Hvor viktig er ­egentlig arbeidsmiljøet, kan man ­spørre for å vekke interessen – det er rimelig sikkert at det ikke er like viktig for alle. Noen er så fokusert at vilkår­ene betyr lite, men for de fleste på­virker nok betingelsene arbeidsevnen.

«Arbeidsmiljø» er ofte ensbetydende med hvordan vi har det med hverandre på arbeidsplassen. «Et godt arbeids­miljø» bringer ofte først opp assosia­sjoner om «gode kollegiale ­forhold» og godt samarbeid mellom yrkesgrupper – i hvert fall hos meg. Dette er det psykososiale elementet og det dreier seg om bedriftskultur. Et avgjørende element. For dette bærer vi hver især det største ansvar?

Det fysiske miljøet er av åpenbar betydning for trivsel og nok mer for noen: De som jobber med farlige substanser, radioaktivitet og med innslag av voldstrusler i hverdagen er av­hengig av fysisk beskyttelse – det kan ellers bli tale om direkte helseskade. Dette er iøynefallende for flere: ­Kirurgen som er utsatt for blodsmitte og kardiologen som nå altmer står med sine PTCA’er med gjennomlysning. Arkitekturen, vedlikehold og utsmykning sender klare signaler om hva en institusjon står for og stimulerer når det satses på, ganske sikkert i positiv retning.

Det tredje viktige elementet er de rene organisatoriske forhold som ­regulerer arbeidsbetingelsene for legene og øvrige yrkesgrupper. Her tenker jeg på alt fra kontorforhold, tjenesteplaner, lønn og forhandlingsklima, til interesse for samarbeid med tillitsvalgt og verne­ombudsrollen.

Et fjerde element er arbeidsgivers fokus på viktigheten av å tilrettelegge for ­arbeidsmiljøet – at de er seg sin rolle bevisst (dialog, evne til å lytte til innspill fra de ansatte). Arbeidsgivere som opp­fatter seg som tilretteleggere for de som står i det kliniske arbeidet og støtte­funksjonene, vil utløse større trivsel og engasjement hos sine ansatte. De ansatte stimuleres og dette har mest sannsynlig både kvalitative og kvantitative effekter for behandlingen.

Og hva med kolleger som havner i tilsynsmyndigheters eller medias søkelys – har arbeidsgiver en strategi for å støtte den ansatte? Dette er bare stadig mer viktig å finne ut av for den enkelte – ­ettersom ansvaret etter HPL er stadig mer heftet til den ansatte personlig.

Fokus er nå oftest på «øket produksjon» med trangere økonomiske rammer og neglisjering av dokumenterte behov for utvidelse av kapasitet, og frustrasjon og etter hvert resignasjon følger. En slik form for «obstruksjonsledelse» vil skape mis­tillit og svekke medarbeidernes eierskap til arbeidsplassen – aldri en god ting, og foruten arbeidsmiljøet vil selve virksomheten, altså pasientbehandlingen lide. En ledelse som ikke prioriterer forutsig­barhet f.eks. når det gjelder ­stillinger, ansettelsesforhold og stadig initierer organisatoriske endringer, ­omlegging av vaktordninger og reduksjon av ­tjen­esteplaner for innsparing – bidrar negativt.

Vi bringer en rekke artikler som fokuserer på viktige forhold som ­effekten av lange arbeidsøkter på vår arbeids- og prestasjonsevne. Dette er målbart og naturligvis svært viktig kunnskap som en yrkesgruppe som tradisjonelt helt ubedt jobber mye «uregistrert overtid», må ta inn over seg. Arbeidsgiver må sørge for en forsvarlig virksomhet og er pålagt å skape orden i disse forholdene. Dette er i vår og pasientenes interesse. På den annen side er det ikke like tydelig at arbeidsgiver løper lina helt ut og følger opp med å ansette flere i harmoni med det nye «fraværet» disse tjenesteplanene nødvendigvis må medføre – og da er vi om ikke «like langt», så i hvert fall satt under et nytt press – alene på jobb i ytterste konsekvens. Det er vel ikke et bra arbeidsmiljøtiltak med samtidighetskonflikter som det normale.

Den fremmedfølelse mange kolleger kjenner målstyring har dyrket fram, som kan gi seg de negative utslag som beskrev­et over, bekymrer undertegnede egentlig mer enn lange tjenesteplaner. Leger har stort engasjement og arbeidsevne. Likevel, erfarer man ved­varende en svekkelse av fagets betydning og uenighet om hva som er «core business» i hverdagen, ­risikerer man tilstrekkelig energilekkasje til at både forskning og behandling lider alvorlig under dette. Leger kan i tråd med ­industrialiseringen som allerede har ­funnet sted også utvikle seg til lønns­arbeidere. •