Stolthet og fordom i helsevesenet
– Eller «What to be learned by Miss Bennet and Mr. Darcy»
Av Jana Midelfart Hoff, nevrolog og FTV OF Helse Bergen
«Tøff dag?»
Mannen min lister seg inn i stuen etter mange, lange timer på jobb. Jeg har endelig inntatt den grå hjørnesofaen etter poliklinikk, personalmøte, middagslaging, noen-som-ikke vil-ha middag, noen-som-må-på-trening-og-hvor er-kampskjorten, litt høytlesing på sengekanten samt et par skittentøysvasker (bokstavelig). Blikket hviler på undertrykket lidenskap og elevert konversasjon i et frodig engelsk landskap; BBCs filmatisering (den beste) av «Pride and Predjudice», Jane Austens roman.
Det er ikke det at jeg ikke har sett den før. Jeg har vel hatt filmen i 15 år og sett den like mange ganger. Det har ikke bare med at rollen som Mr. Darcy i filmatiseringen er særdeles godt besatt, og at tøffe dager krever ekstraordinære tiltak. Både i boken – og serien – oppdager jeg nemlig stadig nye detaljer som gir spore til refleksjon.
Mannen min strekker hånden ut etter fjernkontrollen, men skjønner at den er trygg hvor den er. Og at valget enten er å finne seg en annen TV eller bare hengi seg til det som foregår på skjermen.
«Stolthet og fordom» er Jane Austens roman om de stakkars søstrene Bennet, som må gifte seg med rike menn for å forsørge familien. I år er det 200 år siden den ble gitt ut, og det er da fristende – nå som 2013 ebber ut – å gjennom mine helsebriller se hva romanen kan si oss som jobber i helsevesenet. Bortsett fra å være virkelighetsflukt fra hverdagens tristesse?
Et viktig poeng i Jane Austens roman er den generelle høfligheten. Det lyves, bedras og baksnakkes, men man bukker og neier og tar pent i hånden. Det kan jo for noen være hul høflighet – men det er rart med det, samfunnet fungerer faktisk bedre om vi midt oppi alle konflikter og agiterte meningsytringer, fremdeles holder oss til kjørereglene. I forhold til pasienter, i forhold til ledelse, og vice versa – og mellom kolleger. Det innebærer å hilse på hverandre, ta motparten i hånden før møter og unngå krasse meningsutvekslinger på mail som setter andre i forlegenhet.
Det er av og til underlig hvor fort disse kjørereglene glemmes. Og hvor mye de betyr – ikke minst hvis de utelates. I personalsaker kan det faktisk være tungen på vektskålen.
Noen utvalgte sitater – og refleksjoner
- «She is tolerable I suppose, but not handsome enough to tempt me» sier Mr. Darcy første gang han ser Elizabeth Bennet, og blir spurt om han ikke vil danse med henne. For en fornærmelse mot en dame! For hun er en skikkelig dame, der hun reiser seg elegant fra stolen, glir over gulvet for så å fortelle sine venninner med diskret senket røst hvilken idiot denne mannen er. Og så feil han tar! Moralen er at man skal ikke skue hunden på hårene. Ikke pasienter eller kolleger heller. Å gjøre det trivielle spesielt, det å unngå at pasienter med kroniske lidelser føler seg som en i mengden, er en utfordring. Som lege skal man også opponere mot at pasientgrupper byråkratisk grupperes som «lette» eller «vanskelige» med dertil tilhørende ressurser. For en leder ligger det store utfordringer – og gevinster – i å se sine medarbeidere. Får du rett kvinne (mann) på rett plass, er det ikke bare de som vil blomstre.
- «Well, my comfort is, I am sure Jane will die of a broken heart, and then he will be sorry for what he has done (Mrs.Bennet) – Jane, heltinnen Elizabeths eldre søster, er snill og yndig som en mild sommerdag. Og veldig forelsket i Mr. Bingley, noe som er gjensidig. Her blir det (selvfølgelig) litt knuter på tråden og forviklinger, og en stund kan det synes som de elskende ikke får hverandre. Og det er da Mrs. Bennet kommer med ovennevnte gullkorn. Skal det først gå galt, så kan det likeså godt gå forferdelig galt, slik at alle får se hvor ille det er. Slik kan det av og til kjennes ut som sykehuslege også. Når nok et fancy IT-system tres nedover hodet på en, eller man blir kastet inn i prosjekt eller omorganisering hvor gevinsten er høyst uklar, kan det være fristende å bli litt fandenivoldsk. Ikke orke å melde fra, bare la ventelister ese og kaoset vokse frem, slik at noen endelig får øynene opp for hva som skjer. Men det er for det første ikke sikkert noen er der. Og for det andre lar en dårlig kurs over tid seg vanskelig rette opp. Det skjønner Elizabeth, og som hun sier senere i boken: «I am not to be intimidated into anything so wholly unreasonable», hvilket kan være en oppmuntring til overleger om å tørre å stå på for sine pasienter og sitt fag.
- «Think only of the past as its remembrance gives you pleasure.» sier Elizabeth Bennet i den store forsoningsscenen med Mr. Darcy . De skal slå en strek over fortidens uenighet og vandre sammen inn i den rosenrøde fremtiden. Ole Paus synger om alt som var bedre under krigen, og av og til er vi alle fristet til å ty til den slags retorikk: Pasient- ene var greiere og LIS legene jobbet mer. Gode minner fra et langt arbeidsliv kan være godt å ta med seg, men jobben gjøres her og nå. Samfunnet endrer seg, og kuen glemmer tidvis hvordan det var å være kalv. God dialog med yngre kolleger og å være nysgjerrig på det nye, er essensielt for å bevare arbeidsgleden som overlege.
- «For what do we live, but to make sport for our neighbours, and laugh at them in our turn?» (Mr.Bennet) Å være lege er mange ganger tøft, mange ganger ensomt og av og til helt utmattende. Det er enkeltskjebner du aldri glemmer, og følelsen av nederlag fordi du ikke kunne hjelpe. Desto viktigere er det med gode kollegiale forhold, hvor humor er en viktig bit. Dette er både et ledelsesansvar og et ansvar som påhviler den enkelte. Gjør det hyggelig der du er!
Tilslutt….
Så når julen etter hvert ringes inn, og du kikker bort på den store bunken av Lancet som ligger der, og lurer på om tiden er inne… Så ligger den bunken egentlig godt hvor den er. Unn deg heller en av de store klassikerne, nemlig «Pride & Predjudice» og gjerne filmen i etterkant. Og send en vennlig tanke til Jane Austen, som både var en pioner i sin tid og er ganske så aktuell i dag også. •