Døråpner eller  portvakt?

Ordet kommunikasjonsrådgiver kan gi ulike assosiasjoner. Noen ser for seg en dresskledd og korrekt rådgiver som sitter ved direktørens møtebord, noen ser en krumbøyd webnerd over intranett-tastaturet mens andre ser en omskolert journalist som driver intensiv intervjutrening av usikre ledere.

Hva er det riktige bildet? Svaret er alle og ingen. Mange kommunikasjonsavdelinger i sykehus har et vidt spekter av ­kompetanse. Media fremstiller det ofte som om det nå skyller en flom a v kommunikasjonsrådgivere over Norge, og at det er en fare for demokratiet. For kommunikasjonsrådgiv­ere har jo som sin fremste oppgave å dekke til fakta og gjøre livet vanskelig for sannhetssøkende journalister – eller….?

Myter

For det første: Antall kommunikasjonsrådgivere er under halvparten av antall journalister.

For det andre: Kommunikasjons­avdelingene på sykehus har mange andre oppgaver enn å ha kontakt med journalister. Vi har ansvar for utviklingen av inter- og intranett, vi lager saker til nett, vi lager pasientinfo på papir og nett, vi deltar i prosjekter og lager kommunikasjonsstrategier – og vi har mediekontakt.

Og sist, men ikke minst: Kommunikasjonsrådgivere i sykehus driver ikke med tildekking av fakta. Sykehus er avhengig av tillit i befolkningen. Og tillit bygger på åpenhet og ærlighet. Og det krever ansatte som er trygge i møte med media.

Medietrening

«Proffere PR presser pressen». Det er tittelen på en rapport Jens Barland laget for Norsk Redaktørforening.

Det blir sett på som litt suspekt at kildene trenes i intervjuteknikk. Takk og pris for medietrening, sier jeg. Vi trener ikke fagfolk og ledere for at de skal lære å dekke til fakta. De trenes for å bli tryggere i møte med journa­listen slik at han eller hun får fram budskapet sitt på en god måte. Jeg har selv vært journalist i 16 år, og hadde opptil flere kurs i intervjuteknikk. Og det er jo rått parti når ­journalister med finslipt intervju­teknikk som verktøy skal møte en lege som kanskje aldri er blitt intervjuet før. Med riktig medietrening kan fagfolk og journalister bli mer likeverdige, det er ikke lenger journalistene som har all styring.

Korrektur eller sensur?

Et annet ankepunkt i rapporten er at kommunikasjonsavdelinger bidrar i sitatsjekk. Det betyr ikke at vi siler eller sensurerer fakta. Den som har lest korrektur på egen tekst vet at det er vanskelig å oppdage feil. Så også med uttalelser. Den som er blitt intervjuet vet hva hun har sagt, og hva det betyr i hennes hode. Jeg får jevnlig henvendelser fra fra fagfolk som er blitt intervjuet og ønsker hjelp til sitatsjekk. Min jobb er da å være «blikket utenfra». – Det du sier der, kan tolkes som om… o.s.v. Er det det du mener? Noen ganger er svaret ja, og da er alt OK. Noen ganger er svaret: – Åh, nei! Jeg mente.….o.s.v. Den som er intervjuet, ser ikke alltid at ord kan tolkes annerledes enn de var ment og tenkt i eget hode.

Rolleforståelse

– De vil oss ikke vel! sukket en litt fortvilet klinikkdirektør etter å ha blitt skikkelig grillet av en journalist. – Nei, det er ikke jobben deres, var mitt svar. Når jeg holder innlegg for ledere og fagfolk på sykehuset, er en viktig oppgave å bidra til rolleforståelse. Medias samfunnsoppdrag er å avdekke kritikkverdige forhold og å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner. Når de stiller pågående og ubehag­elige spørsmålene i saker der vi mener vi har alt vårt på det tørre, så gjør de bare jobben sin. Det er selvsagt ikke alltid de gjør en god jobb. På samme måte som det ikke er alltid at leger eller snekkere gjør en god jobb. Men det er viktig å ikke generalisere etter én uheldig opplevelse.

De vanskelige sakene

Det er ikke feilbehandling, som f eks gitt en pasient feil/for mye medikamenter, og media tar kontakt, som er en vanskelig sak. Slike saker er tragiske og «pinlig», men «lett» kommunikasjonsmessig. Her er det bare å inn­rømme feil og fortelle hva vi gjør for at det ikke skal skje igjen. En vanskelig sak, det er når mediebildet stemmer dårlig med hvordan saken ser ut innenfra. Det kan være feil fakta, vektlegging av uvesentligheter. Det er når vi ser at bildet eksternt er misvisende, og kanskje også fører til unødvendig angst og utrygghet blant pasienter. DA er det en vanskelig sak kommuniksjonsmessig. Tie og tåle I pasientsaker får vi ofte fritak fra ­taushetsplikt. Men det betyr ikke ­opplysningsplikt. Legene må alltid vurdere hva som tjener pasienten, det er et menneske i en sårbar situasjon. Jeg informerer journalister om at ­ingen fagfolk på Haukeland kommer til å si noe i mediene som kan oppleves som kritikk av pasienter/pårørende, selv om det kan være grunn til det. «Heller tie og tåle enn si noe offentlig som kan oppleves som kritikk av pasienten», er mantraet til en av våre ­klinikkdirektører.

Yte service

Så til spørsmålet i overskriften: ­Døråpner eller portvakt? Mitt svar er: Begge deler. Ja, vi åpner dørene og sørger for at journalister og resten av samfunnet får innsyn slik at det er mulig å finne ut om vi utfører vårt samfunnsoppdrag på en god måte. Og ja, vi passer på ved dørene slik at pasientene skjermes og fagfolk får gjort jobben sin. Kommunikasjonsavdelingenes jobb er også å yte service til de ansatte. Enten det nå er å bidra til medieomtale av grensesprengende forskningsresultater og nye behandlingsmetoder eller til å takle mediene i vanskelige og trag­iske pasientsaker. I storm og stille – kommunikasjon er et viktig verktøy. •