Ebola forandret vårt sykdomsbilde

Da Leger Uten Grenser i mars i år kalte utbruddet unikt i omfang, fikk vi beskjed om at vi måtte ta oss i vare så vi ikke spredde panikk, og at det ikke var grunnlag for slike påstander. Jeg skulle ønske at det var sant. I stedet har verdenssamfunnet, med WHO i spissen, latt tre land uten ­fungerende helsevesen i stikken, og latt altfor få aktører håndtere verdens største ebola-utbrudd. Det er uaksept­abelt, og idag er det bred enighet om at det var nettopp det. Først da vestlige mennesker ble smittet fikk resten av verden opp øynene og Verdens helseorganisasjon klassifiserte utbruddet som en «global helsetrussel».

Her i Norge opplevde vi det sterkere enn i mange andre vestlige land, fordi vi fikk hjem en norsk ebolasmittet pasient. På Ullevål, borti Kirkeveien. Mobiliseringen som fant sted for å sikre den medisinske evakueringen av pasienten, bar preg av et velutstyrt, kvalitetssikret land og helsevesen. Samtidig ble det arbeidet som Leger Uten Grenser gjør i felt, speilet her hjemme: det ble lettere for befolkn­ingen i Norge å forstå hvor ressurs­krevende det er å behandle én ebola­smittet person. Det er ikke vanskelig å forstå at det å behandle tusenvis av personer smittet av dråpesmitte, i telt, i regn, er en oppgave av monstruøst omfang. Vi opplevde også her hjemme hvor desperat det er å ikke ha utviklet effektive medisiner.

Husker vi på det glemte sykdommene?

Og her er vi ved kjernen. I etterkant av ebolautbruddet ser vi at at over­nasjonale organisasjoner, som EU, og legemiddelindustrien, klarer å samarbeide om å akselerere prosessen for å få på plass vaksine og medisiner mot ebola. Ikke et sekund for tidlig. Men det illustrerer et større problem: når fattige mennesker rammes av sykdommer vesten ikke kjenner til, er det få som bryr seg. I dag lever ca én milliard mennesker med sykdommer det ikke finnes gode medisiner mot. Lærdommen fra ebola må være første steg på veien for å gjøre noe med dette. Det er tragisk at anbefalingene til eksperter og aktivister, om å gjøre mer for å stoppe sykdommer som rammer fattige, ikke er blitt hørt. Med en vaksine og medisiner hadde vi stoppet ebola­utbruddet for lengst. Vi må ikke kaste bort lærdommen fra dette gigantiske utbruddet – vi må ikke gå tilbake til «business av usual» og tenke at «det gikk bra denne gangen også». Vi må heller sette oss i situasjonen til de som ikke klarte å isolere seg fra smitten, og si: «Det gikk ikke bra denne gangen heller.»

Hvordan stoppe ebolautbruddet?

Samtidig som jobben med vaksiner og medisiner må settes i høygir, er det fortsatt tusenvis av mennesker som lider under ebolaepidemien. Lokalsamfunn faller sammen. Helsevesenet kollapser ytterligere, fra et allerede katastrofalt nivå. I et land som Sierra Leone, med en mødre-dødelighet blant verdens høyeste, må mor-barn sykehus stenge på grunn av frykt for ebola­spredning. En blindtarmbetennelse er nå like farlig som ebola. Det er en krise inne i en krise. Indirekte dreper ebola langt flere enn det som fremkommer av ebolastatistikken – den setter en hel region ute av spill.

Så hvordan stanser man et slikt utbrudd? Det er både svært enkelt og svært vanskelig. Første prioritet er behandlingssentre: Man må sørge for å sette opp nok behandlingssentre så man kan sikre en god behandling og isolasjon av de som blir smittet med ebola. Det er enormt ressurskrevende å drive et slikt senter og vi regner ca 3 helsearbeidere per sengeplass. Strenge sikkerhetstiltak og rutiner må på plass for å minimere sannsynlighet for at helsearbeidere smittes. I tillegg må de som legges inn klassifiseres etter smitte- status (mulig smittet, sannsynligvis smittet og bekreftet smittet) og hvor de er i sykdomsforløpet — dette slik at vi minimerer sjansen for kryss-smitte.

Ambulanser og respons-team: Gode systemer som kan ta imot og respond­ere på varsling om mulige ebolasmittede. I tillegg må de som vurderes å være smittet raskt transporteres til et behandlingssenter. Infrastruktur og ­koordinasjon er nøkkelord her. Begge er fraværende i Vest-Afrika i dag. Distribusjon av klor og andre smittevernsartikler: Leger Uten Grenser har distribuert 100 000 bøtter med klor og andre smittevernsartikler, bare i Liberias hovedstad Monrovia. Slik kan lokalsamfunn selv minimere risikoen for videre smitte.

Informasjonsarbeid: Dette er land og områder hvor store deler av befolkningen ikke har stor tillit til hverken myndigheter eller helsevesen. Dermed er det ekstremt viktig å sørge for at informasjon om hvordan smitte oppstår og hva man skal gjøre om man tror man selv eller andre er blitt smittet. Dette er et stort og vanskelig arbeid som krever tid og koordinasjon. I land hvor skepsisen mot helsevesen er stor, og de aller fleste lever med dårlig infra- struktur og uten strøm, sier det seg selv at dette er svært komplisert. Oppsporing av kontakter til smittede: Enhver person som får påvist ­ebola-smitte vil bli spurt om hvilke personer vedkommende har hatt ­kontakt med de siste dagene med symptomer. Disse kontaktene må ­oppspores og få informasjon om hva de skal gjøre om de selv utvikler ­symptomer. Av de samme grunnene som over er dette også svært komplisert og ressurskrevende. Det aller viktigste å forstå med disse tiltakene er at det ikke nytter å kun fokusere på én eller to av dem. Alle sammen må vies like mye oppmerksomhet. Hvis ikke, vil viruset fortsette å spre seg. Det nytter ikke å ha titusenvis av sengeplasser om kontaktsporing ikke skjer, eller ambulansesystemet ikke er oppe.

Flere hender må til

Leger Uten Grenser har gjennomgå­ende sagt at vi, som verdens største medisinske hjelpeorganisasjon, allerede på plass i området, er godt plassert til å håndtere krisen, og dette er nå også etablert. Men det hadde helt klart vært mest fornuftig om andre enn Leger Uten Grenser hadde tatt et større ansvar for de oppgavene som ikke var medisinske, og som ikke vi hadde behøvd å gjøre: å bygge eller importere krematorier; å drifte bil- og ambulanse- tjeneste med alt det innebærer av både rekvisita og dekontaminering; å dele ut 100 000 kits med sanitær- og desinfeksjonsutstyr til husholdninger; å hjelpe regjeringene i de rammede landene med å sette opp systemer for å organisere seg i krisen – listen er lenger, men den er ikke medisinsk. ¨

Med 3500 ansatte – til enhver tid – i de tre verst rammede landene og over 5000 behandlede ebolapasienter i pasientjournalene, har ebola blitt mer enn en enkeltstående krise for Leger Uten Grenser. Også for verdenssamfunnet har det endret mye. Dette utbruddet har vist oss at en del antagelser vi ­hadde om både egen analyseevne og evne til å beskytte oss, var antikverte. Det er flott at Norge nå har forpliktet seg med konkrete tiltak som svarer til behovene, og det er fantastisk at så mange norske helsearbeidere har meldt seg til tjeneste i denne krisen. Det at de få vestlige personene som er blitt smittet av ebola hovedsaklig har vært modige enkeltpersoner som har valgt å reise ned til epidemiens epi­senter, har tydeligvis ikke skremt ­andre hjelpearbeidere fra å melde seg.

Ebola – en sykdom for fremtiden?

Hvor lenge utbruddet vil vedvare, finnes det flere estimater på. Når vi nå går mot slutten av året, ser vi at antall smittede fortsetter å øke i noen land, mens andre har stabilisert seg. Stabiliserte tall på smittede har vi imidlertid sett flere ganger i løpet av de snart 9 månedene som utbruddet har vart – det bør ikke være noen hvilepute enda. Mange ressurser er blitt lovet, og de begynner nå – mot slutten av året – å bli synlige. Leger Uten Grenser mener at vi bør være på plass i kata- strofeområder 48 timer etter at krisen er inntruffet. I dette tilfellet tok det verdenssamfunnet 8 måneder – det er vel knapt noen god definisjon på nødhjelp.

2015 vil bli året da regjeringer og andre aktører får vise og bevise om de mener alvor med å ta et ansvar for utbrudd av denne typen. Har man oppfattet at ebola er en illustrasjon på en type utbrudd som ligger der som udetonerte bomber? Orker man å gjøre det nødvendige for å forske frem medisiner for sykdommer som til nå kun rammer fattige mennesker – og klarer man å gjøre dette rett og slett fordi de er mennesker, uten å vente på at sykdommen skal ramme akkurat oss? Multiresistent tuberkulose og antibiotikaresistente bakterier generelt truer oss, og vi vet om det. Hvilke sykdommer som vil ta tusenvis av liv i frem­tiden, har vi ganske gode forstillinger om. Vi plikter å bruke ebolaepidemien, som fortsatt dreper, til en vekker for fremtiden. •