Det viktigste og det vanskeligste

En påstand om at helsevesenet er det viktigste området å dekke for norske journalister trenger kanskje ingen ytterligere begrunnelse, men la meg minne om det likevel:

• Helsevesenet angår oss alle
• Helsevesenet handler om det som er aller viktigst for oss
• Helsevesenet hører til velferds­samfunnets kjerneoppgaver

Enten har vi egne erfaringer med helsevesenet, vi kjenner noen som har det, eller vi forventer å hente erfaringer derfra. Når det samtidig knapt er noe vi bruker så mye av fellesskapets ­midler på som helse (i 2015 er det lagt opp til å bruke 132 milliarder kroner på de regionale helseforetak­ene), så gir det seg selv at dette både er viktig og vesentlig – for samfunnet som sådan, og for den enkelte inn­bygger.

Det som er vanskelig

Hvorfor er det vanskelig? Jo i hovedsak på grunn av følgende:

• Helsevesenet handler om fag, ofte om kompliserte diagnoser, sammenhenger og forklaringer.
• Helsevesenet handler om kompli­serte systemer, men også om enkeltskjebner – i sist nevnte tilfelle ofte om det mest private og personlige vi har
• Helsevesenet handler om fagfolk og profesjoner, ofte i strid med hverandre om både virkelighets­beskrivelse, forklaringer, diagnoser og behandling.
• Helsevesenet handler om profesjonskamp på mer overordnet plan. • Helsevesenet handler om kamp om ressurser, mellom institusjoner, faggrupper osv.

Det sier seg selv at man som journalist eller redaktør skal holde tunga svært rett i munnen for ikke å trå feil. Og selv om man klarer det ganske godt, vanker det nesten alltid kjeft fra noen som mener at saken ikke har blitt helt korrekt eller balansert fremstilt.

Det siste er naturlig. Svært mange fagfolk som har blitt gjenstand for omtale i såkalte allmenne nyhetsmedier har nok sittet med følelsen av at saken deres har blitt fremstilt litt forenklet eller unyansert – eller kanskje det de opplever som direkte feil. Eller de opplever å ha blitt gjenstand for kritikk på et grunnlag de mener er enten feilaktig eller ubalansert. Samtidig er det slik at de som har på seg en hvit legefrakk eller sykepleieruniform representerer (særlig de førstnevnte) det autoritative offentlige Helse-Norge.

For svært mange «vanlige» men­nesker er helsepersonell en av få ­faggrupper vi fortsatt har stor respekt for. Det har gått nedover både med lærere og prester (kanskje til dels også lens­mannen?) men legen holder stand.

La meg for ordens skyld være tydelig på én ting: Det er neppe mulig, og ­heller ikke ønskelig, å oppnå en situasjon hvor helsevesenet, og de som jobber der, er såre fornøyde med hvordan mediene dekker den virksomheten de jobber i. I et åpent og utviklet demokrati vil det alltid ligge en latent konflikt mellom etablerte samfunns­institusjoner og frie, kritiske medier.

Gitt dette utgangspunktet: Hva kan helsevesenet og mediene – på hver sin kant – gjør for å bidra til en bedre og mer kvalifisert helsejournalistikk?

Huskeliste for helsevesenet

Jeg tror helsevesenet kan bidra med følgende:

• Aksepter faglig uenighet og kritikk som en del av hverdagen
• Gi fagfolk trygghet for at de kan ­bruke ytringsfriheten sin til å delta i faglige ordskifter og således bidra til å gjøre dem mer opplyste
• Gå gjennom bruken av taushetsplikt og mulige rutiner/systemer for å kunne informere uten å bryte med lovbestemt taushetsplikt, samt rutiner for å be de det gjelder om å oppheve taushetsplikten, slik det for eksempel er lagt opp til i offentleglovas §13.
• Sørg generelt for rutiner som sikrer mest mulig åpenhet i beslutnings- prosessene i helseforetakene, særlig gjelder det dokumenter fra administrasjonen til behandling i styret.

Huskeliste for mediene

Mediene bør på sin side huske på følgende:

• Sørg for rutinemessig å be involverte/ pårørende om å frita forvaltningen for taushetsplikt
• Sørg for at retten til samtidig imøte­gåelse oppfylles, slik den er formulert i Vær Varsom-plakatens punkt 4.14. Det innebærer blant annet at den som utsettes for kritikk eller angrep, skal få de fullstendige beskyldningene presentert, slik at vedkommende kan imøtegå alle og på riktig grunnlag. Det gjør også saken bedre journalistisk.
• Innhent vurderinger/uttalelser fra uavhengige fagfolk
• Vurder nøye hvem av de involverte i helsevesenet som skal identifiseres. I hvilken grad tok vedkommende egne beslutninger kontra det å følge instrukser og beskjeder fra andre?

Til det siste kan sies at selv om det for den enkelte lege/overlege/avdelings­- sykepleier/sykehjemsbestyrer osv kan virke underlig å skulle fremstå som maktens representant, så er det ofte slik man blir oppfattet av pasienter og brukere. Dette er bare ett av de mange paradoksene som gjør helsejournal­- ist­ikken så utfordrende. •