Leger kan lære noe av å opptre i media

De er redde for at viktige nyanser skal bli borte mellom krigstypene. Det er en interessekonflikt mellom leger og journ­alister: Legene ønsker ofte å få frem sannhetens kompleksitet, tvil og forbehold, mens journalister vil ha sterke meninger, enkle svar og utve­tydige sannheter. For de fleste innebærer opptredener i media også en del tid, forberedelser og nerver. Så hvorfor skal man gidde å utsette seg for det? Fordi media er en undervurdert arena for læring! I løpet av de siste årene har jeg vært i flere debatter om medisinske temaer. I starten var jeg nok mest opptatt av å ha rett, men det har endret seg. Selv om jeg spisser mine egne innlegg for å få diskusjon, setter jeg ofte mest pris på gode argumenter for syn jeg er uenig i. Jeg vet at hvis jeg skal ytre meg offentlig om noe, må jeg ha satt meg grundig inn i saken og være forberedt på å bli utfordret der min argumentasjon er svakest.

En øvelse i kunnskapshåndeting

Et eksempel: Tidligere i år var jeg i en diskusjon på NRK Ytring om mulige effekter av D-vitamintilskudd. Jeg refererte to store kunnskapsoppsummeringer publisert i BMJ som påpekte at evidensen for effekt, er nokså lav på de fleste områder. Her så jeg en mulighet for å øve meg på å forklare forskjellen på observasjonelle og eksperimentelle studiedesign. Veldig mange sensasjonelle medieoppslag antyder årsakssammenhenger ut fra observasjonelle studier. Påstander det ikke er dekning for. Dette gjelder for eksempel omega 3 og antioksidanter. Jeg ville forklare at slike studier ikke beviser noen årsakssammenheng mellom to fenomener. Debatten ble også etter hvert en øvelse i kunnskapshåndtering, fordi min meningsmotstander kom trekkende med mange enkeltstudier som jeg måtte vurdere kvaliteten på i lys av dette poenget.

En bedre kommunikator

Vi trenger stadig å øve oss i ­kommunikasjon og formidling. Jo mer spesialisert og teknokratisk medisin­faget blir, jo større ansvar har vi som folkeopplysere. Alle eksperter bør øve seg regelmessig på å si vanskelige ting på en enkel måte! Hvis man ikke klarer å uttale seg i media så folk forstår, tror jeg sjansen er stor for at man ikke klarer å snakke forståelig til enkeltpasienter heller. Å sparre med debattredaktører som ikke har studert medisin, er krevende – men lærerikt. De setter raskt ned foten når de ikke forstår. Deres jobb er dessuten å spisse innlegg, meninger og utsagn. Å tydelig­gjøre. Det spørsmålet jeg stadig stiller meg når jeg diskuterer medisin i aviser, er: Hvordan kan jeg bli god til å forklare vanskelige ting til folk som ikke har faglige forutsetninger for å forstå? Skjønner jeg egentlig selv det jeg sier? Min påstand er at dette gjør en til en bedre kommunikator på legekontoret – eller på sykehuset.

Av og til havner man i diskusjoner med pasientene sine. Da er det avgjørende å være medisinsk-faglig korrekt samtidig som man bevarer humøret og den terapeutiske alliansen. Typiske diskusjonstema på legekontoret kan være alternativ medisin, medisinsk uforklarte plager og symptomer, ME, borreliose, prostatitt, matintoleranse og allergier. Min erfaring er at det er lettere å møte pasienter på kontoret i et vanskelig spørsmål hvis jeg allerede har vært i debatter om samme tema. Jeg syns det er lettere å bli enige om hva vi er uenige om, og på den måten unngå å havne i skyttergraven.

Jeg er en ung lege, og har fortsatt mye å lære. Men forskning viser at kommunikasjonstrening kan være nyttig også for erfarne overleger. ­Barnelegen Bård Fossli Jensen har gjennom sitt doktorgradsarbeid vist at et 20-timers kurs kan gi varig bedre kommunikasjonsferdigheter også hos spesialister i sykehus. Fossli Jensen har sagt at kommunikasjon og pasientbehandling er to sider av samme sak, og det tror jeg det er mye sant i.

Vanskelige avveininger

I tiden som kommer, får vi mange vanskelige helsedebatter der selv de fremste forskerne kan være uenige seg imellom. Nytten av screeningprogrammer er et godt eksempel. Prioriteringsutvalgets rapport er ute på høring, og det er mange spennende spørsmål knyttet til den. Jeg håper flest mulig leger vil delta i debattene, sammen med økonomer og samfunnsvitere.

Det er vanskelig å formidle kompleksiteten i fagfeltet vårt til utenforstående. Samtidig er det stadig viktigere å forsøke å vise folk hvilket grunnlag vi tar beslutninger på hver dag. For det er ikke sånn at tøffe avgjørelser ikke allerede skjer. Helsevesenet er og blir en prioriteringsbransje. Det er vanskelige av­veininger som ligger til grunn for alt fra store samfunnsmedisinske beslutninger til behandlingsmessige tiltak hos enkeltpasienten. Vi har ansvaret for å realitetsorientere pasienter og folk flest. •