Meklingen er over, men hva nå?

Årets krevende forhandlinger for sykehusene i Spekterområdet hadde mange store utfordringer og også storpolitiske bestillinger fra ministeren. For oss var det nødvendig å presse på for å komme bort fra en opplevelse av overdreven styring til­bake til et mer jevnbyrdig partsforhold preget av samarbeid og likeverdig forvaltning av felles avtaleverk. Vi hadde en rekke krav. Helseministeren hadde henvist løsningen for faste ­stillinger for leger i spesialisering og kveldsåpne poliklinikker til partene. Og Spekter hadde sine krav på vegne av foretakene.

Forhandlingene utover våren og forsommeren endte med brudd i ­august og mekling i september. Striden sto om avtaletekst, ikke lønn. Ti timer på overtid 25. september kom enigheten, og den fremgår av Riksmekl- erens møtebok. Viktige saker fant løsninger, men disse er bare starten på en vei som partene må gå sammen.

Lønnsoppgjøret som sådan ble på ­prosentvis nivå med øvrige deler av offentlig sektor. Mye viktig for overlegene står fast: Leger er dagarbeider med vakt, 20-­timers-regelen (mellom 7 og 17) gjelder som før, og utdanningspermisjonen er uendret. Blant mye annet.

Faste stillinger

En av de store utfordringene var faste stillinger for leger i spesialisering. Dette målet har en samlet legeforening kjempet for gjennom år, på ulike aren- aer, med engasjement i media, på Stortinget, fra regjering og med avklaring i Høyesterett underveis. Saken lå nå på partenes bord. Meklingen endte opp med gradvis innføring av faste stillinger for leger i spesialisering. Leger som skal ha slik fast stilling, må søke og tilsettes etter arbeidslivets vanlige regler (kvalifikasjonsprinsippet). Som ferdig spesialist blir legen lønnsplassert i lønnskategorien «legespesialist». Dette er ikke en stilling man kan søke på, men ment for en overgangs­periode til man har søkt og fått en overlegestilling. Betingelsene mtp. lønn og rett til utdanningspermisjon er lagt tett opp til overlegekår.

Kveldsåpne poliklinikker

Den andre store utfordringen var det som først het kveldsåpne poliklinikker, men som etter hvert mer fikk preg av langåpne sykehus. Spekter krevde at rammen for dagarbeidstid skulle økes fra kl 07-17 til kl. 06-21. Meklingen endte opp med en times utvidelse av den ytre ramme for alminnelig arbeidstid til kl. 18 (med vaktlønnskompensasjon etter kl 17). (Noen foretak hadde allerede en utvidelse til kl. 18 eller kl. 19). Dessuten kan leger som ikke går i vakt, måtte jobbe i inntil en ettermiddag i måneden til kl. 19. Men dette betyr ikke at legene skal jobbe mer. Det er fortsatt samme regler som gjelder som før ellers. Og det gjenstår å se hva er behovene lokalt. Det er svært få steder, om noen, som har benyttet seg av muligheten til dagarbeid til kl. 17 tidligere.

Vi oppnådde mye viktig i forhandlingene for Legeforeningen samlet sett. Men det er hverdagen som kommer, som gir den endelige fasiten.

Permisjon til kurs

Legeforeningen har lenge prøvd å få inn rettigheter til kurs for overlegegruppen i A2 uten å lykkes. Inntil i år har det bare stått en generell setning om at partene er enige om at helseforetakene skal legge til rette for at den enkelte skal kunne gjennomføre en kontinuerlig kompetanseutvikling. B-delen i foretakene har vært høyst forskjellige. De fleste B-delene gir lite forpliktende rettigheter. Men noen skiller seg positivt ut: OUS har en ­hovedregel om 2 uker permisjon med full lønn etter tjenesteplan. I Førde: overleger sikres mulighet for å delta på kurs, konferanser og kompetansehevende tiltak med 2 uker pr år. I Stavanger: «For alle leger skal det etter søknad gis permisjon med lønn i 2 uker i året til kurs…». I Møre og Romsdal «skal det kunne innvilges permisjon» i 10 dager, og på St. Olav inntil 2 uker.

Praktiseringen har vært ulik, og det har vært mange stridigheter knyttet til om man for eksempel må bytte vakt eller ikke når man skal på kurs.

I år fikk vi et gjennomslag, selv om ikke teksten er perfekt: «Overleger og legespesialister gis permisjon med full lønn etter arbeidsplan i inntil 10 dager per år til kurs, kongresser og møter».

Mye gjenstår

Men mye arbeid gjenstår. Og det er hverdagen, i det enkelte helseforetak, der partene skal finne løsninger på mange utfordringer. Godt støttet av de sentrale parter. Og her er vi ved en kjerne: Det er nå en påtagelig usikkerhet blant våre medlemmer og tillitsvalgte om hvordan motparten vil agere. Og denne må partene skjønne og ta inn over seg. Vi står ved et potensielt vei­skille der partene er nødt til å få til et godt samarbeid.

Et dårlig eksempel: En leder har sagt at 1 – én – dag til permisjon i pr år er innenfor A2-avtalen, siden den lyder ”inntil 10 dager”. Hvis en leder vil fremstå som en karikatur og ikke ta en selvfølgelig intensjon innover seg, vil det mer enn knake i partsforholdet. I spesialisthelsetjenesten kan man ikke ha store forskjeller på kursrettigheter for den mest kompetente yrkesgruppen. Men viktigere: Utarbeidelsen av arbeidsplaner, sommerferieavvikling etc. blir virkelige lakmustester for kvaliteten på samarbeidet.

To kulturer

I forhandlingene satte vi opp to kulturer mot hverandre: Samarbeidskulturen og styringskulturen. Sentralt sto fenomenet tillit. Vi mente alvor, og mener fortsatt alvor. Samarbeidskulturen mellom partene har vært for dårlig en del steder, og en uhensiktsmessig styringsiver må justeres. I møteboken er det bestemt at det skal nedsettes en partssammensatt arbeidsgruppe som bl.a. skal kartlegge arbeidstidsordninger og lokale parters vurdering av hvordan samarbeidet om tjeneste­planer fungerer. Både sentrale og ­lokale tillitsvalgte vil bidra til, og følge nøye med på, at denne gylne mulig­heten til bedret partsforhold etter enighet i mekling blir benyttet på best mulig måte.

Den endelige sentrale A2-avtalen og de justerte lokale B-dels avtalene bør kunne være gode avtaler for våre medlemmer. Vi oppnådde mye viktig i forhandlingene for Legeforeningen samlet sett. Men det er hverdagen som kommer, som gir den endelige fasiten. •