Smittevern i Norge

Tallene fra det globale sykdoms­byrdeprosjektet er entydige: det er de ikke-smittsomme sykdommene som er den største årsaken til død og tapte leveår i Norge og i vår del av verden. Norge har i dag lav forekomst av smittsomme sykdommer. Forekomsten av smittsomme sykdommer er også på vei ned globalt, men er frem­deles en betydelig helseutfordring i lav- og mellominntektsland. Mot en slik bakgrunn kan det være lett å ­glemme betydningen av smittevern­arbeidet. Vi har den siste tiden fått flere påminnelser på hvor viktig det er å opprettholde dette arbeidet med uforminsket styrke.

Antibiotikaresistens hos bakterier er et av de viktigste globale helseproblemer i vår tid. Multiresistens øker over hele verden og frykten øker for at vi om kort tid ikke kan kontrollere infeksjonssykdommer vi har kontroll over i dag. En ny rapport fra Folkehelse- instituttet understreker behovet for mer kunnskap om forekomsten av antibiotikaresistens og at innsatsen mot antibiotikaresistens må skje på tvers av ulike sektorer, fagområder, departementer og landegrenser. Norge og Folkehelseinstituttet har nylig vært vertskap for et internasjonalt WHO møte om ansvarlig bruk av antimikrobielle midler. Dette er et ledd i arbeidet med å utvikle en global handlingsplan for å bekjempe antimikrobiell resistens. Internasjonalt samarbeid er enda ­viktigere på smittevernområdet enn på andre områder.

Den pågående ebolaepidemien i Vest-Afrika illustrerer behovet for global innsats. Sykdommen sprer seg raskt fordi helsesystemene i de rammede landene er svake. I 2005 vedtok WHO et nytt internasjonalt helsereglement (IHR). Formålet med IHR er å forebygge og motvirke internasjonal spredning av akutte helsetrusler. ­Reglementet stiller krav om nødvend­ige ressurser og kapasiteter til å opp­dage , vurdere, varsle og håndtere akutte helsetrusler. Ved siste rapportering hadde kun 42 av 194 medlemsland i WHO alle kjernekapasiteter på plass. Det er behov for å styrke helseberedskapen i alle land. Ebolaepidemien illustrerer ikke bare betydningen av gode folkehelsesystemer, men også at det er nødvendig med medisinsk teknologi. Verden har ikke prioritert å utvikle legemidler og vaksiner mot Ebola. Utbruddet har nå mobilisert en imponerende internasjonal dugnad på dette hvor både vaksiner og nye behandlingsalternativ prøves ut i et tempo som vi ikke tidligere har sett. Her har også Norge en rolle å spille.

Folkehelseinstituttet bidrar med sin fagkompetanse til oppbygningen av nasjonale folkehelseinstitutter i Palestina og Malawi, og flere land er under vurdering. Etableringen av slike statsbærende institusjoner er svært viktige for å sikre bedre helse i befolkningen. Siden smittsomme sykdommer ikke kjenner landegrenser kommer denne innsatsen oss til gode også her i Norge.

Her hjemme vil det nasjonale prosjektet «Smittevern i Norge for frem­tiden» gjennomgå dagens faglige systemer, roller og nettverk for å utvikle en strategi for styrking av smittevernet og beredskapen i Norge. Dette arbeidet skjer med bred involvering fra alle relevante institusjoner innen smittevern i Norge – i kommuner og i spesialisthelsetjenesten, sivile og militære.

Et solid smittevernarbeid er av­gjørende for at vi skal få bedre helse for alle. •