Gode lokalsykehus – ryggrad i vårt land

Innbyggerne synes lokalsykehusene er viktige, det viser brukerundersøk­elsene. Lokalsykehusene har ekspertise på vanlige sykdommer og skader. Ingen hevder at sjeldne sykdommer, store skader eller kreft skal behandles i små lokalsykehus. Avansert behandling er for lengst sentralisert. Det sies at forskning viser en sammenheng mellom volum og kvalitet. Det er ikke forsket mye på behandling av sammenlignbare tilstander mellom sykehus. Lokalsykehus og store sykehus har ulik profil, men det finnes dokumentasjon som viser at pasienter behandlet i lokalsykehus kan ha bedre overlevelse enn pasienter behandlet for samme lidelse i store sykehus. ­Kirurger i mindre sykehus opererer ofte mer. Mange andre faktorer enn sykehusstørrelse og befolkningsunderlag er viktige for kvalitet. Teamet av fagfolk som deltar i behandlingen er avgjørende. Kirurgen er den viktigste enkeltfaktor for kirurgiske tjenester. Samarbeidet fungerer ofte bedre i sykehus som ikke er altfor store og uoversiktlige.

Hvordan kan vi styrke lokal­sykehusene?
Lokalsykehus må knyttes til større sykehus
Slikt samarbeid eksisterer f.eks. ­mellom sykehuset på Tynset, St. Olavs Hospital og Hamar sykehus. Dette kan organiseres som i Finland, hvor lokalsykehus er knyttet til Universitetssykehus. Det større sykehuset fungerer som en kunnskapssentral hvor leger fra lokalsykehus ønskes velkommen til kurs og hospitering. Eksperter fra det store sykehuset kan rotere til lokalsykehuset. Stillinger kan deles mellom sykehusene.

Kvalitetskrav til alle sykehus
Det finnes gode systemer for behandling av skadepasienter med kvalitetskrav til alle sykehus som tar imot traum­er. Sykehusene må sende leger til ATLS-kurs, det sikrer lik standard på skademottak. På DSTC-kursene for behandling av hardt skadde deltar hele operasjonsteam og øver på stabiliserende nødkirurgi. Overlevelse ved alvorlige skader er avhengig av tid og kunnskap. Lokalsykehuset kan være avgjørende for liv eller død om en ­pasient er så hardt skadet at umiddelbar overflytting er umulig. Tilsvarende kvalitetskrav kan utarbeides for flere behandlinger.

Rekruttering, turnus og lønn
Det hevdes at det ikke er mulig å rekrutt­ere leger, spesielt kirurger, til lokalsykehus. Dette er en merkelig påstand, særlig i Norge hvor man har verdens mest avanserte fagmiljøer ute i Nordsjøen i oljevirksomheten. I over 30 år har vi klart å bemanne Nordsjøen og vært villige til å betale for det. Det må også være mulig å bemanne vårt livsviktige nettverk av lokalsykehus. Tynset er et godt eksempel på at man kan tenke utradisjonelt. Kirurger, ortopeder, indremedisinere, anestesileger og røntgenleger arbeider der etter turnus som i Nordsjøen. Med denne ordningen har man hatt en stabil bemanning i 20 år. Lønn har betydning. Breddekompetanse må belønnes like mye som spisskompetanse.

Overføre pasienter med vanlige sykdommer fra de større sykehusene til lokalsykehus
Lokalsykehus med korte ventelister kan avlaste store sykehus. Fag som ØNH, øye, nevrologi og plastikkirurgi egner seg også godt for desentralisering og gir faglig interessante oppgaver. Det er ingen grunn til at alt sentraliseres. Det er ikke hensiktsmessig at alle med «vondt i magen», vanlige brudd­skader og bløtdelsskader utsettes for lang transport og fyller opp de store sykehusene.

Verdsette breddekompetanse
Vi har i mange år hatt gren- og kvist spesialisering i kirurgiske fag og man har forsømt å ta vare på breddekunnskap. Det er nødvendig å stoppe opp før den generelle kirurgen er helt død. Norske pasienter trenger «brede» ­kirurger like så mye som de trenger «smale» kirurger. Dette må sikres gjennom spesialistutdanningen, profilering eller modul i akutt og elektiv generell kirurgi. •