Redaktørens spalte:

Kjære kolleger

Arild Egge, red

Lokalsykehusdebatten er pågående og det har knyttet seg forventninger og bange anelser til den kommende Stortingsmeldingen, Nasjonal helse- og sykehusplan. Den har allerede lenge holdt liv i en debatt månedsvis – før den kommer. Helseministeren har vært i hardt vær, fordi nedleggelser eller innskrenkninger i det lokale helsetilbudet fryktes å være en del av budskapet. Akuttfunksjonene og spesielt kirurgien, er det som står mest i fokus. Debatten er slett ikke ny – den har «alltid» vært der, bare i varierende grad.

En nasjonal sykehusplan er vel som navnet sier et overordnet forsøk på å gi en retning for utbygging av helsetjenestene både sentralt og lokalt – og derfor et svar på et savn? Debatten har ­bølget fram og tilbake i årevis; de store sykehusene har en naturlig gravitasjonseffekt på de små som har startet mangt et fakkeltog begrunnet i frykt for nedleggelse av lokalsykehuset. Lokalsykehuset representerer trygghet og alle diskusjon­er om reduserte tjenester eller nedleggelse vil måtte skape reaksjoner.

Dette er komplekst, likevel ender man ofte opp i en slags for, eller mot lokal­sykehus debatt. Det handler ofte om størrelser: Sengetall, operasjoner – stort er bra, lite kan ikke bli bra nok – lenger; kvaliteten bringes inn – og da er et lite lokalsykehus allerede på vikende front. Det er ikke lett å forsvare seg der de store har definisjonsmakten – det hjelp­er nesten ikke faktisk å ha like gode resultater! Og når departementet utreder, blir størrelsene «sanne» – så er man enten stor nok, eller så er man for liten. Satt på spissen selvsagt, men det beveger seg ofte langs denne linja.

Den medisinsk-teknologiske utvikling­en virker selv både sentraliserende og desentraliserende. Ultralyd var avansert og noe man fikk gjort på store sykehus – nå for en del formål brukes det på fast­legens kontor. Slagbehandlingen var tidligere konserverende og slettes ingen grunn til blålys og kamp mot klokka – som nå da trombolyse kan redde funksjon forutsatt behandling på sentral eller regionnivå. Norges geografi er en viktig grunn til at sykehuskartet ser ut som det gjør; man skulle tro at utviklingen innen transport til lands og i luften skulle gjøre det mulig helt å revurdere kartet. Så gjør det ikke det i like stor grad som man tror – mye dårlig vær gjør faktisk at avstand fortsatt er en faktor man må ta høyde for. Spesialitetene utvikler seg og knopp­skyt­er; før kunne kirurgen dekke hele spekteret og var det ikke mulig, så var alt gjort som gjøres kunne – det var aksept for det. Nå må generell kirurgi redefiner­es, fordi alle subspesialiteter gjør bildet av denne generalisten utydelig, i det minste må det finnes en ortoped – og fødselshjelp?

Man må i det minste innrømme at momentene er mange og kanskje er ikke antall senger og operative inngrep det som er det vesentligste, men andre sider ved utviklingen? Kanskje er det et fakt­um at vi trenger et ganske stort antall sykehus for å dekke befolkningens behov for akutte helsetjenester, men at vi må finne andre måter å styrke disse på slik at stort og lite utfyller hverandre. Jeg er fasinert av det fruktbare samarbeidet mellom Haukeland og Voss – som viser at storebror kan gi lillebror rom for utvikling og vekst i et vinn-vinn forhold der begge får løst sine oppgaver på en bedre måte.

Det finnes så mange etablerte sannheter i denne diskusjonen: Det er et «faktum» at vi har så mange altfor små sykehus. Kvaliteten på arbeidet – blir den nødvendigvis dårligere bare fordi sykehuset er lite? Og, omvendt kan man spørre om behandlingen automatisk er bedre på et stort sykehus bare fordi det foregår mange operasjoner der? Er det dyrt å drive de små lokalsykehusene? Spørsmålene er mange og mye av dette berøres i de artiklene vi har samlet for å nyansere bildet av en debatt som ofte er holdt i tonen «Størst er best – motbevis det!»

Ett viktig spørsmål må også besvares – har de større sykehusene ledig kapasitet til å ta over særlig mye av lokalsykehusenes oppgaver – jeg visste ikke det, kapasitet er et daglig stridstema, ventelister er jo ellers et hovedproblem.

Dette er utvilsomt et viktig tema. På den annen side er jo dette noe vi diskuter­er med steile fronter «I vårt lille land», mens flyktningestrømmen til Europa og terror rykker stadig nærmere og minner oss på at perspektivene vel kommer til å måtte justeres! •

Ha likevel en God jul!