Manifest for privatisering

Men på sikt vil nok folk flest merke enda mer til endringer som følger av regjeringens uttrykte vilje til å legge til rette for ytterligere privatisering av helsetjenesten.

Stortingsmeldingen inneholder et eget kapittel om Privates rolle i fram­tidens spesialisthelsetjeneste. Her heter det at Regjeringen vil «styrke samhandlingen med private tjenesteleverandører» og at «Helse- og omsorgs­departementet har stilt krav om at de regionale helseforetakene øker omfang­et av anskaffelser fra private leverandører innen somatikk». For øvrig er Nasjonal- helse- og syke­husplan gjennomsyret av henvisninger til private helseaktører. I gjennomsnitt omtales bidrag fra private aktører på hver annen side i meldingen.

I et dokument som ellers peker på betydelige utfordringer i den offentlige helsetjenesten er det bemerkelsesverd­ig at private aktører utelukkende omtales i positive vendinger: Uttrykk som går igjen er «alle gode krefter», «fritt behandlingsvalg», «viktig del av behandlingstilbudet», «bidrar vesentlig i løsningen av helseoppgavene», «bidrar til økt kapasitet der det trengs», «bidrar til mangfold», «viktig virkemiddel til å få ned ventetider», «viktige aktør­er».

Kun ett sted, i kapittel 7 («Den nye pasientrollen») omtales risikoen for en todelt helsetjeneste. Her hevdes det at regjeringens forslag om fritt behandlingsvalg «vil motvirke utviklingen av en todelt helsetjeneste, der de med god råd eller private helseforsikringer kan kjøpe seg ut av køen – mens de med dårlig råd må vente». Det er all grunn til å se med skepsis på denne formuler­ingen.

Privatisering av offentlige tjenester har i Norge – som i andre europeiske land – blitt markedsført med uttrykk som «mangfold», «valgfrihet», «løsningsorientering», «innovasjon» etc. Etter et par tiår med denne ideologien har vi imidlertid empirisk grunnlag for å slå fast følgende: Når helseforetakene tvinges til å kjøpe helsetjenester fra private i stedet for å investere pengene i egen virksomhet, skjer en langsom dreining bort fra offentlige løsninger. Private helseaktører i en ellers hovedsakelig offentlig helsetjeneste virker fordyrende, byråkratiserende og bidrar til økte forskjeller. Mekanismene er mange; anbudsadministrasjon, kapitalkostnader og profitthensyn forklarer kostnadene 1-4.

Risikoen for en utvikling mot todel­ing av helsetjenesten ble nylig godt dokumentert av bransjen selv: Som svar på Helseministerens invitasjon til «dugnad» for «fritt behandlingsvalg» svarer sjefen for Privatsykehuset Hauge­sund, Turid Staveland Nygaard, nei, fordi myndighetenes betalingsvilje ikke er god nok (Dagens Næringsliv, 9. november d.å.). «Vi får levere til dem som har råd til å betale for behandling­en, og til pasienter med helseforsikring», sier hun. Hun får følge av ­Aleris-direktør Grethe Aasved.

Dette kan vanskelig oppfattes på annen måte enn at disse private aktør­ene har opparbeidet seg tilstrekkelig kundegrunnlag til å operere uavhengig av det offentlige. En viktig årsak er helseforsikring som i Norge selges på billigsalg fordi det offentlige bærer den største risikoen når noe går riktig galt. Et blikk til utlandet forteller oss at forsikringskostnadene vil se helt anner­ledes ut om risikoen skal bæres av forsikringsselskapet alene.

Det er neppe naivitet som får folk på høyresiden i politikken til å sverme for private løsninger. Men det er uhederlig å hevde at ytterligere privatisering vil gi bedre helsetilbud til alle. •