Er det nødvendig med legeledere?
Jeg var en av de legelederne som ble tatt ut i streik. I den anledning skrev jeg et innlegg på Facebook som ble lest og delt av ganske mange. Innlegget startet på denne måten:
Av Espen Dietrichs,
Avdelingsleder, professor dr. med.Nevrologisk avdeling, Oslo universitetssykehus
«Etter å ha vært leder i Oslo universitetssykehus på nivå 2 eller 3 i 16 år, hadde jeg aldri drømt om at dette skulle skje. Det er en ganske merkelig situasjon, der jeg i kraft av min stilling egentlig er på arbeidsgiversiden som avdelingssjef, men der jeg også på grunn av min profesjon og mitt medlemskap i Legeforeningen er på arbeidstagersiden.» Jeg konkluderte med at vi er avhengige av at det ansatte helsepersonellet har akseptable arbeids- forhold for at vi fortsatt skal kunne ha et trygt og godt helsevesen, og at jeg derfor støttet streiken fullt og helt.
Innlegget mitt fikk en god del kommentarer. De var gjennomgående svært positive – med ett unntak. En ansatt i Sykehuspartner skrev: «Det er trist å oppfatte at det er en utstrakt bruk av leger i sykehusadministrasjonen. Etter mitt syn bør legenes engasjement og oppsamlede erfaring brukes i pasient- behandling. På den måten ville man ikke kommet i slike skviser når konflikter oppstår.»
Jeg synes denne kommentaren er ganske interessant. I utgangspunktet høres det jo ikke så kontroversielt ut at leger bør drive med pasientbehandling. Men implisitt i kommentaren ligger oppfatningen om at leger ikke bør ha innflytelse på den overordnede styringen av pasientbehandlingen – den oppgaven skal åpenbart overlates til noen helt andre. Jeg er helt uenig. Selvfølgelig skal det ikke bare være leger i en sykehusadministrasjon, men legeledere er helt nødvendige for at institusjonen skal kunne ivareta også det medisinske tilbudet til pasientene og ikke bare være en produksjonsbedrift.
Dette bringer oss rett over i prioriter- ingsdebatten. Stadige nyvinninger i diagnostikk og behandling av forskjellige sykdommer gir oss økonomiske utfordringer. Bare på mitt eget område – nevrologi – har monoklonale antistoffer ved MS og andre inflammatoriske sykdommer, enzymsubstitusjon ved medfødte stoffskiftesykdommer, og andre moderne metoder gitt en formidabel økning i behandlingsutgiftene. Som avdelingssjef har jeg på den ene siden ansvar for at avdelingen skal gå i økonomisk balanse, men jeg har også ansvar for at pasientene får en god og forsvarlig behandling som er up-to-date. Med begrensede sykehusbudsjetter er dette et regnestykke som over tid ikke kan gå opp. Vi prøver alle å gjøre vårt beste, men strikte prioriteringer, nøysomhet og samfunnsøkonomisk tankegang er helt nødvendig for at underskuddene i hver avdeling ikke skal bli katastrofale.
Jeg tror det er hensiktsmessig med leger i ledelsen. Forståelse for eksisterende og fremtidige medisinske behov er en nødvendig del av løpende sykehusstyring. Dessuten utgjør den grunn- laget for morgendagens strategi. Dette vil være vanskelig å ivareta i en sykehusledelse uten god legerepresentasjon.
Men over tid er heller ikke dette nok. Allerede i dag ville vi sprengt alle budsjetter hvis vi ikke utøvde selvjustis. Med nye, dyre medisinske metoder, eldrebølge og stadig lengre levetid, er det bare et tidsspørsmål før grensene sprenges. I Norge er vi stolte av å ha et enhetlig, offentlig helsevesen med lik behandling til alle. Problemet inntrer når vi ikke lenger har råd til å behandle alle med de beste medikamentene og det beste utstyret, selv om medisinsk indikasjon er klart til stede. Og den dagen er ikke langt unna. Da kan ikke prioriteringsansvaret lenger ligge på hvert enkelt sykehus og i hver enkelt sykehusavdeling.
I dag er VG, Dagbladet og TV2 sterke aktører når det gjelder prioritering av enkeltpasienter, noe som selvfølgelig er uholdbart. Vi trenger en sterk, nasjonal prioriteringsinstans (gjerne et forsterket Helsedirektorat) som har ansvaret – og tar ansvaret – for å bestemme hvilke metoder og behandlinger som skal være et offentlig ansvar, og som skal være tilgjengelig for alle. Og i denne prioriteringsinstansen må selvfølgelig leger med høy fagkompetanse stå sentralt.
Inntil vi er der, er vi helt avhengige av at legelederne er solidariske og fort- setter med sin vanskelige balansegang. •