«Lege- og lok-streiken»…
Med streiken skrev vi historie: Norges-historiens lengste legestreik samlet arbeidstaker-Norge. Det var flott å se LO-faner omkranse Akademikerens arrangementer i de store byene. Med streikens hovedfokus, kollektivt vern, traff vi noe som mange kjente seg igjen i og identifiserte seg med. Streiken vår ble alles streik. Og den sendte viktige signaler til arbeidsgiversiden i Norge.
Av Overlegeforeningens leder Jon Helle
Lokomotivmannsforbundets streik pågikk til dels samtidig. Det nye fellesskapet viste seg ved at flere snakket om «lege- og lok-streiken». Men vi vant ikke bare arbeidstakersiden, men også folket. Det er ikke verst for en akademiker-streik.
Streik er alvorlig. Og bakgrunnen for streiken var en dyp uro og et sinne over en motpart som opplevdes å ta seg til rette og true trepartssamarbeidet. Derfor var det ganske paradoksalt å møte alle de blide streikefjesene rundt omkring i landet. Men det var åpenbart at dette var uttrykk for streikevilje, samhold og kampånd. Legeforeningen var samlet, Akademikerne likeså. Her sto de alle skulder ved skulder; unge og eldre, samfunnsviter og lege, psykolog og ingeniør. Men de aller fleste streikende var leger.
Vi vant streiken, fikk styrket streikevåpenet vårt som en reell trussel og våpen, tross motpartens dispensasjonsnekt for å svekke streikevåpenet. Heretter kan ikke motparten ta lett på en mulig sykehusstreik.
Arbeidsgiver vant ikke noe, snarere tapte. Tvungen lønnsnemnd vil ikke løse noe, bare skape mer uro etter all sannsynlighet. Og det i en tid der samarbeid mellom partene trolig er mer dyrebart enn noen gang.
Streiken har resultert i en økende bevissthet hos både arbeidstakersiden og ledere i sykehus om betydningen av kollektivt vern og avtaler som redskap for utvikling. Jeg håper og tror streiken kan bli en ny start på et bedre partsforhold, over noe tid. Tillit må bygges opp.
Enn så lenge får vi leve på gode minner fra streiken. For de er mange. •
