Misnøyens pris

Det finnes likhetstrekk ­mellom Brexit, valget av Trump og situasjonen i ­norske sykehus.

Av Overlegeforeningens leder Jon Helle

Kanskje er det å trekke saker ut av proporsjoner. Men Brexit og valget av Trump var blant annet protest mot en fjern ledelse uten godt nok blikk for fotfolkets hverdag. Folket var misfornøyd. Og sa fra, nærmest overtydelig.

Her er det noe gjenkjennelig i norske sykehus.

Den 35 dager lange sykehusstreiken var bare et siste signal i en lang rekke. Mange ansatte opplever at de i realiteten er blitt redusert til brikker. Som skal løse stadig nye oppgaver innenfor «rammen». Og går det ikke bra, er det ledernes eller de ansattes skyld. Aldri systemets. Aldri beslutningstakerne. Eller de over­ordnede beslutningene.

Ansattes medbestemmelse er over år blitt redusert og erstattet av arbeidsgiversidens tilsynelatende fromme ønske om ansattes medvirkning. Som ikke virker når alt kommer til alt. Det er som om det opplyste enevelde er på vei inn. Eller det uopplyste? Jeg tror mange ledere på høyt nivå tror de har bedre innsikt i hverdagen til helse­personellet enn de egentlig har.

Og så har de kanskje for få ressurser. Det er ingen god kombinasjon.

Øverst står Stortinget og regjering som ansvarlige. År etter år er norsk helsevesen taper i statsbudsjettet. Glansbilder og noen fine tall (for fine?) overstyrer meldinger fra hverdagen i norsk helse- og omsorgsvesen. Slitne sykepleiere på sykehjem, sinte leger med svekket medbestemmelse eller direktører som sier fra uten å bli hørt. Og som må bygge og ta til takke med for små sykehus.

Er det troen på at fremtidig teknologi skal avløse ansatte som gjelder og at man bare kan ro gjennom stormkastene en periode? Kanskje litt paradoksalt når man samtidig maner til økt innsats og er bekymret for trusselen om mangel på helsepersonell i framtiden.

Vi kan sikkert organisere oss bedre og bruke pengene mer hensiktsmessig i helsevesenet. Vi må i så fall flytte en stadig større andel av ressursene til direkte pasientrettede tiltak, og ikke til måling av om ansatte er i aktivitet eller ikke. Da må alle beslutningstakere, fra Storting og nedover, være villige, lydhøre og se og erkjenne reelle utford­ringer. Det er en grense for hvor smart alle kan løpe.

Spekter er et forhandlingsverktøy for de fire RHF-direktørene. HR-en­hetene er verktøy for direktørene. Direktørene har ansvaret, ingen tvil om det. Men noen ganger reises spørsmål om det er «verktøyet» som bestemmer. Med rette eller urette. Slike spørsmål er i seg selv tegn på et problem. Uansett står helseministeren og RHF-direktørene ansvarlig for en politikk der både tillitsvalgte og arbeidslivsforskere har grunn til å kritisere for «hard HR», brutalisering av arbeidsmarkedet og forsøk på «fagforeningsknusing».

Fuglene på bildet, to horndykkere, har en pardans, ikke en slåsskamp. I sykehusverdenen trenger vi nå noen år på å gjenvinne tillit til ledelse og myndigheter for å få til medbestemmelse og samarbeid, ikke en stadig opplevelse av å måtte slåss. Det forutsetter at misnøyen i helsevesenet blir tatt på alvor.

Hvem rekker ut hånden?

Jeg har tro på fremtiden. I mellom­tiden: God jul og godt nytt år! •