Dommen – et viktig skritt på veien

Seieren i Arbeidsretten er ikke bare en merkestein i kampen for godt kollektivt vern, men også en ny mulighet for partsforholdet. Retten satte en grense, men kom ikke med løsningen. Mye eller lite gjenstår, avhengig av hva partene gjør før en eventuell ny behandling i Rikslønnsnemnda.

For å forstå alvoret i kampen som har vært kjempet, må man gå ­tilbake til en vesentlig side ved konflikt­ens opphav. Det dreier seg om mer enn bare de siste års forsøk på å innføre individuelle planer («kalenderplaner»). Et sentralt utgangspunkt er de ansattes eskalerende opplevelse over flere år, uansett yrkesbakgrunn i sykehusene, av å bli drevet fra skanse til skanse, undergitt arbeidsgivers sterke tro på at styringsretten trumfer alt.

Ansatte er mer blitt brikker, til dels styrt av noen som ikke godt nok kjenner den kliniske hverdagen. Motviljen, utryggheten og belastningen har steget, og på mange måter har frustrasjoner fått bre om seg hos både klinikere og ledere.

Opplevelsen av mangel på likeverdighet i partsforholdet og nødvendig innflytelse over arbeidstidsplanleggingen var tema i 2014-forhandlingene. Da var vi millimetere fra brudd og streik, men i tolvte time fikk vi en enighet. Videre skulle vi se om partsforholdet kunne utvikles til det bedre både sentralt og lokalt fram til 2016-oppgjøret.

Så gikk det som det gikk. Arbeidstidsplanleggingen ble pushet ytterligere et hakk, og innflytelsen ble heller redusert. Ja, slik at vi ikke en gang skulle få ha nødvendig innflytelse over de vide unntakene Legeforeningen en gang ga, på vegne av sine medlemmer. Da var grensen nådd.

Den lange prosessen med streik, tvungen lønnsnemnd, Rikslønnsnemnd og Arbeidsrettssak har gitt oss ­til­bake både myndighet og håp.

Til sakens nåværende kjerne: Den beste måten å sikre det kollektive vernet på er at arbeidsplanene settes opp etter et fast mønster basert på antall leger i vaktsjiktet. Da blir belastningen jevnt fordelt og forutsigbar, og kontrollerbar for tillitsvalgte opp mot lover og regler. Det skaper trygghet. Men det vil kunne være slik at partene lokalt skal kunne bli enige om noe annet i det enkelte sykehus/foretak. Medbestemmelse er altså nøkkelordet.

Noen fra arbeidsgiversiden synes å frykte at ansatte får for mye makt etter denne dommen. Det mener jeg er helt feil. Et skjevt partsforhold, som vi har hatt, er ugunstig for alle over tid fordi det ikke gir nødvendig tillit og grunnlag for gode avtaler som ivaretar partenes interesser. Dommen styrker de ansattes makt, men ikke mer enn det som er nødvendig for å få et mer likeverdig partsforhold og kunne bygge tillit. Arbeidsretten har gitt oss tilbake den nødvendige inn­flytelsen over arbeidstidsplan­leggingen.

Hvis alle aktører nå utviser klokskap både juridisk, politisk og psykologisk, blir dommen en viktig seier også for den norske trepartsmodellen.

Det er som regel slik at en løsning som partene selv finner fram til, er å foretrekke. Fordi enighet er det som best balanserer partenes behov. Og fordi det er en investering i partsforholdet.

Å bli pådyttet noe utenfra er mest av alt en nødløsning.

I skrivende stund, to uker før Overlegen kommer i posten, prøver partene å se om man kan enes om en løsning på konflikten. Ender saken på nytt i Riks­lønnsnemnda, blir det trolig en gang tidlig i 2018.

De mange utfordringene i årene som kommer løses best med nært ­samarbeid om stort og smått på alle nivå. Dommen har lagt et grunnlag. Nå gjelder det for alle parter å forvalte ­muligheten over tid.