Kjære kolleger

Det skal ikke være tvil om hva som er den viktigste hendelsen siden forrige utgave, i denne årgangen eller for den sakens skyld – på mange år: Seieren i Arbeidsretten 6. november. Dommen slo fast at Rikslønnsnemnda ikke kunne videreføre de ulike unntakene om ­arbeidstid, mot Legeforeningens vilje. Streiken kom derfor i et helt nytt ­offentlig lys og det var en seier for det kollektive vernet fagforeningene har arbeidet for det siste hundreåret.

At Legeforeningen «tok kampen» og fikk støtte fra alle andre forbund og foreninger har vakt offentlig oppmerksomhet og tjener samholdet til gode. Det ble en markering av hvor grensen går og i den grad arbeidsgiversiden var i tvil så ble den kjent med det. Individuelle avtaler er ønsket først og fremst av arbeidsgiver som under et skinn av at dette er «unikt» og individuelt tilpasset den enkelte ansattes behov, får planlagt bemanningen slik det blir billigst. Arbeidsretten sier altså at Rikslønnsnemnda ikke kan tillate Spekter å gjøre det de aller helst vil – å få aksept for kontraktsforhandlinger med én og én av oss. Dommen er i større detalj kommentert behørig i denne utgaven.

Ellers er tema denne gang «den tapte tid» – i en mer konkret betydning enn hos Proust. For i vår hverdag finns ­konkrete tidstyver og jeg har mange ganger tidligere vist til de studier som viser at tiden som medgår til doku­mentasjon øker jevnt, på bekostning av pasienttid – noe som burde være en uønsket utvikling. Fordi vi f eks i fjor­årets «julenummer» fokuserte på den teknologiske utviklingen og pekte på de vanvittige utviklingsmuligheter som ligger foran eller rett rundt hjørnet, syns vi det var jordnært og presist det Kvistad skrev i Dagens ­medisin om «Plunder og Heft», som gjengis her. Vi har nemlig betydelige problemer før vi kommer så langt at vi trer inn i den moderne digitaliserte medisinen der tid og rom ikke lenger setter grensene – for å si det slik. I det daglige er arbeidsdagen temmelig fjernt fra det vi har i våre hjem av tidsriktig digitalt leketøy. Vår virkelighet er preget av Windows 7 ­ – etter en oppgradering – rett og slett fordi så mange kliniske applikasjoner er såpass mye eldre at de ikke tåler nyere plattformer. I tillegg kommer et grunnleggende mangelfullt IKT-vedlikehold.

Det er klart at ledelsen ikke kan våge å interessere seg for å kartlegge omfanget av hva all daglig plunder og heft betyr i penger, tapt arbeidstid og mindre ­pasientarbeid. Det er klart at den gangen vi gikk over fra papirjournal og «bladfilm» til digitaliserte versjoner av både journal og bilder, så skjedde det noe radikalt nytt! Bare tenk på at en journal kom fra arkivet tidligst neste dag og bilder kom i tunge konvolutter som også krevde en eller annen form for lystavle. Men, etter dette har vi ikke opplevd særlig store «sprang», er min påstand. Jeg vil vel heller si at vi har stått stille, fått nye systemer som ikke snakker sammen eller er så omstendelige at det man før gjorde effektivt unna, må læres på nytt og krever superbrukere – innen rekkevidde. Vi har ­avansert utstyr på operasjonsstuer, ­intensiver og laboratorier – men det vi bruker til dokumentasjon, rekvisisjon, prøvesvarhåndtering osv er 90-talls og fullt av kontraintuitivitet og menings­løse ordsalater som gjør at man tenker dette vel også skal egne seg for bruk i skatte­etaten eller annet offentlig ­byråkrati?

En annen tidstyv er et økende internt byråkrati, som lenge opererte i utkanten av faget og rundt deg på alle kanter. En stund tok man det for gitt at det ikke ville ete seg inn i selve faget, ti det lå naturlig utenfor hva byråkratiet kunne/ skulle beherske. Men – bevares hvorfor så naiv? I det siste året har flere anledninger gjort meg oppmerksom på at dette ikke er noen naturlig grense, ­«Byråkratitis» (O H Iversen) er en smittsom sykdom som ikke kjenner grenser, og en kan derfor ikke undre seg over det grenseoverskridende ­heller i dette tilfellet. Dersom byrå­kratiet skal jobbe side om side på linje med fagfolk­ene – med deres saker og tema, kan det jo hende at eksperten ikke trengs lenger og det hele blir en meningsløshet?

Digitaliserte journaler som ikke oppleves bedre enn skrivemaskin og papir, budsjett som aldri kommer i mål og hvert år ender i investeringsstopp slik at nytt utstyr som «Robot» i 2017 framstår som en barnslig, uoppnåelig drøm – og et byråkrati som tar fra deg avgjørelsene dine – er kanskje ikke det det offentlige helsevesenet trenger nå i en globalisert helseverden med et raskt voksende privat tilbud og politikere som lar pengene følge pasienten? Det må en loftsrydding til i vårt offentlige helsevesen og blant våre politiske og byråkratiske ledere. •