Utvikling i arbeidstid i samfunnet

Den første arbeidervernlovgivningen i Norge stammer fra slutten av 1800-tallet, og det første forslag til maksimalarbeidsdag ble lansert av flertallet i Arbeiderkommisjonen i 1888. Det tok 4 år før fabrikktilsynsloven ble vedtatt. I denne perioden var arbeidstid ­stadig et tema, men det ble ikke vedtatt en lovfestet generell grense for maksimal ­arbeidstid i loven. Loven inneholdt imidlertid regler om helgefri, og det ble satt grenser for arbeidstiden for barn og unge.

Først i 1915, i lov om arbeiderbeskyttelse i industrielle virksom­heter, ble det lovfestet en grense på 10 timers arbeidsdag og 54 timers ­arbeidsuke. Loven inneholdt dessuten regler om flere forhold som står sentralt i arbeidstidsregelverket også i dag, blant annet bestemmelser om gjennom­- snittsberegning av arbeidstiden for visse typer arbeid, timebegrensninger pr uke og 4 uker, betaling for overtid samt regler for ukehvile, nattarbeid og søn- og helgedagsarbeid. I 1918 hadde ca 20 % av de arbeidstakerne som var omfattet av arbeidervernlovens virkeområde en ukentlig arbeidstid på 48 timer eller kortere, og i 1919 ble det innført en generell regel i loven om 8 timersdag og 48 timersuke.

Med små justeringer holdt grensene for arbeidstiden seg stabile i mange år. Den største endringen i lovgivningen skjedde i 1936, hvor den tidligere særlovgivningen ble avløst av en generell arbeidervernlov som omfattet de fleste norske arbeidstakere og ikke som tidlig­ere, kun arbeidere i industrien.

I 1968 ble grensen for den ukentlige arbeidstiden senket til 42,5 timer. ­Samtidig fikk fagforeninger med innstillingsrett adgang til å inngå tariff­avtale om ordning av den alminnelige arbeidstiden, uten hinder av lovens grenser for arbeidstidens lengde. Det er dette unntaket fra hovedregelen som er utgangspunktet for avtalene om arbeidstid for leger mellom Legeforeningen og Spekter, og som var et sentralt element i arbeidsrettssaken i høst.

Reglene om alminnelig arbeidstid på 40 timer pr uke ble innført i arbeidervernloven ved en endring i 1976. Den sentrale reformen i perioden, lov om arbeidervern og arbeidsmiljø mv fra 1977, (arbeidsmiljøvernloven) videreførte arbeidstidsbestemmelsene, og bestemmelsens virkeområde ble ut­videt til også å gjelde typer arbeid som tidligere var unntatt, f eks skogsarbeid, dykkerarbeid og arbeid ved teatre og lignende.

I de neste årene var det jevnlig disku­sjoner om ytterligere reduksjon i ukentlig arbeidstid, og 37,5 timers uke ble innført som følge av tariffoppgjøret i 1986, i første omgang mellom LO og NAF. Løsningen i dette oppgjøret ble så fulgt opp i de øvrige oppgjør, både i privat og offentlig sektor. I dag er denne grensen i praksis gjort gjeldende for så godt som hele det norske arbeidslivet, selv om den ikke er lovfestet.

Legeforskningsinstituttet (LEFO) har gjennomført spørreundersøkelser av legers arbeidstid hvert annet år fra 1994 til 2014. Utvalget har bestått av omtrent 1 600 yrkesaktive leger. To ­forskere ved instituttet, Judith Rosta og Olaf G. Aasland, har bearbeidet og analysert resultatene. For overlegene ved sykehus har arbeidstiden i hele perioden vært relativt stabil på mellom 46 og 47 timer i uken.

En OECD studie med data fra 2013 viste at 2,8 % av heltidsansatte arbeidstakere i Norge hadde en gjennomsnittlig arbeidstid på over 50 timer i uken. LEFOs tall fra 2014 viste at andelen leger som arbeidet mer enn 40 timer i uken var fra 13 % til 42 %, avhengig av legegruppe. Legene arbeider altså betydelig mer enn norske arbeidstakere generelt. Totalt sett var det legeledere i sykehus, fastleger og leger i akademiske stillinger som hadde lengst arbeidstid. Selv om total arbeidstid er relativt uendret i perioden, har tiden som ­benyttes til direkte pasientarbeid blitt redusert, spesielt blant sykehusansatte leger. •