Bent Høie:

Det er fortsatt mye ressurser å hente ved å prioritere riktigere

Bent Høie har fått ny stilling. Det er ikke som ledd i at KrF går inn i regjeringen, men han har søkt på stillingen som fylkesmann i Rogaland. Den kampen vant han, i konkurranse med bl.a. tidligere barneminister Solveig Horne fra Frp. «Jeg kan tidligst tiltre om 3 år» sier Høie. «Helt uavhengig av en eventuell regjeringsutvidelse så er jeg jo valgt stortingsrepresentant ut denne perioden».

Intervjuet av Arne Laudal Refsum, overlege, medlem av redaksjonskomitéen

Vi benytter derfor anledningen til en liten statusoppdatering. Hva er han mest stolt av og hva er han misfornøyd med foreløpig i sin statsrådperiode?

Jeg er mest fornøyd med at begrepet «Pasientens helsetjeneste» begynner å bli rotfestet i hele helsetjenesten. At vi er i ferd med å få en ny tenkemåte hvor vi er opptatt av hvordan pasienten kan ta i bruk sine egne ressurser i møte med helsetjenesten.

Vi har hatt gode erfaringer med ­pakkeforløp for kreft. Mange kreft­pasienter har opplevd at behandlingen har blitt bedre og mer forutsigbar. Nå innfører vi pakkeforløp innen psykisk helse og rus. Jeg håper de også vil føre til forbedring.

Jeg har flere ganger møtt barn og unge med erfaring fra psykisk helsevern i Forandringsfabrikken. Deres beskriv­else av møtet med BUP var nedslående, men erfaringene deres har blitt brukt aktivt og konstruktivt av helsetjenesten selv, og har ført til forbedring.

Videre har ventetiden gått ned, og pasientens valgfrihet har økt. Det er økt satsing på rus og psykisk helse. Selv om den gylne regel (større vekst i rus og psykisk helsevern enn i somatikk) ikke er oppfylt innen psykisk helsevern, så går det riktig vei. I primær- helsetjenesten skjer det utvikling, vi prøver ut primærhelseteam og opp­følgingsteam, og vi samarbeider med bl.a. Legeforeningen om modernisering og forbedring av fastlegeordningen.

Høie trekker knapt pusten: «Det er nå rekordstore investeringer. Dette gjelder både nye bygg, men også teknologi. Dette vil kreve nye måter å jobbe på, og omstillinger. Så er det klart at det er områder hvor jeg ikke er så fornøyd, som for eksempel IKT. Vi har ikke kommet langt nok med «En innbygger, en journal».

Du har møtt mye motstand mot pakkeforløp for psykisk helse og rus?

Jeg mener den motstanden er betyd­elig mindre nå. Jeg tror mye av den skyldtes at man så for seg at ordningen fra Danmark skulle overføres til Norge. Nå har fagmiljø, brukere og pårørende vært involvert i utformingen, vi har lært av erfaringene fra Danmark, og jeg mener at det nå er mye entusiasme, og det er ønsker om at det skal komme flere pakkeforløp.

Dette nummeret av Overlegen har fokus på legenes arbeidsmiljø. Rambøllundersøkelsen viser egentlig det samme som tidligere arbeidsmiljøundersøkelser i sykehusene har vist, nemlig at legene opplever et meget høyt arbeidspress, liten autonomi, og liten mulighet til å påvirke/styre sin egen arbeidsdag.

Jeg forholder meg til den årlige forbedringsundersøkelsen som nå er innført i foretakene, den viser mye av de samme tingene. Det tar jeg på stort alvor.

Jeg har innført et nasjonalt møtested for de regionstillitsvalgte og verneombudene. Forbedringsundersøkelsen er tema i disse møtene. I undersøkelsen kobles HMS for ansatte og pasient­sikkerhet. Jeg får positive tilbakemeld­inger fra tillitsvalgte om denne koblingen.

Disse undersøkelsene, som nå er like for hele landet og som vil bli gjentatt årlig, blir et nyttig verktøy i arbeidet med arbeidsmiljø og pasientsikkerhet. Kvalitetsforskriften vil forplikte lederne til å bruke resultatene av undersøkelsen med å forbedre begge deler. Fra andre samfunnssektorer som petroleums­virksomheten og luftfarten har vi ­erfaring fra at god sikkerhetskultur gir bedre HMS.

Det er rekordstore investeringer i spesialisthelsetjenesten, men allikevel mye uro.

Stort sett blir jo disse investeringene tatt vel imot, men det vil alltid være noen motforestillinger og noe uro. Det kan være plassering av nye sykehus eller størrelsen på disse. Dette er jo store prosjekter med stor risiko, og derfor er det viktig at motforestilling­ene kommer frem.

I slike store prosjekter er det også viktig at vi lærer av tidligere prosjekter. Helse Sør-Øst har opplyst at de vil endre på parametre som beleggs­prosent til 85 prosent på bakgrunn av erfaringene fra Ahus og Østfold, slik at nye sykehus vil bli bygget med større kapasitet og fleksibilitet enn det som har ligget i planene til nå.

Hvordan reagerer du på at store planer og/eller bevilgninger blir møtt med misnøye, som for eksempel ved OUS?

Da jeg tiltrådte som minister forelå det en plan om et gigantisk sykehus på Gaustad. Dette er nå endret, Radiumhospitalet skal bestå og får nybygg, og det skal bygges nytt lokalsykehus på Aker. Dette fører til at Storbylegevakten i Oslo kan realiseres, og bydelene som nå hører til AHUS kan tilbakeføres til Oslo. Dette vil gi bedre samhandling, og jeg oppfatter at planene nå har bred tilslutning fra Oslo kommune. Det målbildet som nå er tegnet opp utløser jo investeringer, og selv om det mange tilpasninger som må skje i fremtiden så tror jeg dette blir bra. Noen avdelinger og noen funksjoner må flyttes på. Utbyggingsplanene for nye sykehus i Oslo innebærer at Diakonhjemmet og Lovisenberg skal få flere oppgaver og større ansvar.

Illustrert av: thomasknarvik2018

Vi er innom statsbudsjettet hver gang vi får anledning til å møte deg. Også i år er budsjettfremlegget møtt med kritikk. Både Legeforeningen og Sykepleieforbundet mener veksten er for liten. Legeforeningen sier at det er en halvhjertet innsats for helse, og mener det blir krevende hvis dette budsjettet blir stående. Er det slik at du forventer negativ kritikk slik at du ikke legger vekt på den, siden den kommer hvert år?

Reaksjonene er jo ganske like hvert år. Ser man tilbake til for eksempel 2014, det året med størst vekst, så var uttalelsene også ganske likelydende med årets reaksjoner. Jeg tar dette som et uttrykk for man hele tiden står i tøffe prioriteringer, og at det oppleves belastende. Sykehusene prioriteres høyere enn mange andre felt, og vi finansierer ikke bare de demografiske endringene (vi blir flere og vi blir ­eldre) men også vekst ut over dette.

Men trekker vi fra demografikostnadene og ditt ønske om økt aktivitet, kortere ventetid og økt kvalitet, da er det ikke nok til å finansiere nye kostbare behandlingsmetoder og nye dyre medikamenter?

Her må det gjøres prioriteringer. Offentliggjøring av helseatlasene når det gjelder dagkirurgisk aktivitet viser at det fortsatt foretas for mange inngrep som det ikke er vist at har effekt, men man påfører jo pasienten risiko for komplikasjoner. Her må helseregionene og fagmiljø gå sammen og se på hva man skal slutte med og hva som har dokumentert effekt. Videre er det fortsatt slik at man mange steder ikke bytter til de billigste medikamentene, selv om det her er fremforhandlet betydelige rabatter. Man må ta ut disse effektene.

Det er for tiden en fastlegekrise. Frykter du ikke en sykehuslegekrise?

Helsedirektoratet gjør nå en ny utredning om legebehovet i fremtiden. Vi har meget høy legedekning pr innbygger i Norge, og den har økt spesielt i sykehusene. Det er ikke slik at alle som utdanner seg som lege, enten det er i Norge eller i utlandet har krav på at det skal stå en stilling og vente på dem når de er ferdige med utdannelsen. Det er heller ikke slik at det er riktig av oss politikere å strupe Lånekassen for ut- danning, for å hindre unge mennesker i å ta en utdanning i utlandet de ønsker seg. Den enkelte må vurdere risikoen selv.

Bør ikke Norge være selvforsynt med spesialister? I dag rekrutterer vi en rekke spesialister fra utlandet hvert år.

Utdanningskapasitet i Norge er ­viktig. Samtidig er norsk helsetjeneste et attraktivt arbeidsmarked for spesialister med utenlandsk utdanning, slik vil det nok fortsatt være.

Overlegeforeningen etterlyste en «Havarikommisjon for helsetjenesten» i 2010. Nå har du etablert Undersøk­elseskommisjonen for helsetjenesten, men det er ikke foretatt endringer i resten av tilsynssystemet. Er ikke det snart på tide?

Jeg er ikke enig i at det ikke er foretatt endringer.

Det er svært viktig at helsetjenesten lærer av alvorlige og uønskede hend­elser. Jeg har derfor tatt to grep. Det ene er undersøkelseskommisjon og det andre er utvidelse av varselplikten til Helsetilsynet. Varselplikten, som bare har vært for sykehusene, utvides nå slik at de kommunale helse- og omsorgstjenestene og private også får plikt til å varsle tilsynet om alvorlige hendelser. Varselordningen innebærer at Helsetilsynet raskt vurderer varslene, og foretar tilsyn på stedet om det er nødvendig. Pasienter og pårørende k an nå melde inn alvorlige hendelser. Vi har tatt inn i loven at pasienter og pårørende skal inviteres til møte innen 10 dager etter en alvorlig hendelse.

Og så har vi fått undersøkelseskommisjonen som er uavhengig og vil ­kunne se på faktorer som rammebetingelser, arbeidsmiljø og sikkerhets­kultur.

Det som fortsatt vil kreve oppmerksomhet, er hvordan vi kan greie å dreie dette over mot system og ledelse. Vi har hatt en kultur for at dette er et individuelt ansvar, og det må vi se på fremover.