Ordet er fritt

«En Malkenes for sykehusene»

Hei Dagsnytt 18. Dette er beskrivelsen av en legetime, helt uten filter. Jeg tar en Malkenes og lar det står til.

I Dagsnytt 18, mars 2018, beskrev ­Simon Malkenes en klassetime i Osloskolen, med alle dens avbrytelser, frekkheter, konflikter og utfordringer. Vi som hørte innlegget forsto at dette er sprengstoff. Malkenes ytringsfrihet ble tema, og debatten tvang Oslo­skolens administrasjon, toppbyråkrati og politikere til en real oppvask. Jeg klør i fingrene etter å kopiere strategien og håper på oppmerksomhet og avisforsider om legenes kår.

Så la meg fortelle om en time i ­gynekologisk poliklinikk. Pasientopplysningene er realistiske, men fiktive, oppgavene og tidsaksen er en sann gjengivelse av en mandag i august.

Jeg møter til min faste poliklinikk hvor en medisinstudent venter. Vi hilser, jeg gir en kort instruks, det blir ikke tid til å utdype eller forklare dagens sjeldne diagnoser. Klokken er allerede 09.02, vi må komme i gang.

En halv time per kvinne burde være rikelig. Dessverre! Første pasient er 17 år og har reist fra en annen del av landet. Den lange henvisningen har jeg lest på fritiden, diagnosen er uklar, men jeg har en mistanke. Det tar tid å nøste opp anamnesen som omhandler kjønnsidentitet og intime detaljer. Det er første gang jeg treffer kvinnen så her gjelder det å bygge tillit. Det banker på døren. «Kan du hjelpe en LIS med en vanskelig pasient?» spør sykepleier. Egentlig ikke. Synd å avbryte en god dialog med en sårbar 17 åring. De ­andre overlegene opererer og min LIS kollega er helt fersk i faget. Jeg sier «selvsagt», og ber pasienten om lov til å avbryte.

I rommet ved siden av ligger en eldre dame med kompleks sykehistorie og beina i været. Jeg har ikke kjennskap til henne fra før. Hun har ventet i 5 minutter og jeg beklager med en forsiktig spøk om hvordan det er å ligge i en gyn.benk og «slappe av». Egentlig er stemningen spent, det er mistanke om nyoppdaget kreft. Jeg hjelper LIS med prøvetakning, ser pasienten i øynene og sier; «Lykke til. Min kollega vil fortelle deg hva som skal skje videre». I virkeligheten vet jeg at dette er vanskelig for den nyansatte legen. Men jeg skisserer fort hva hun skal si og vet heldigvis at hun er flink og empatisk. Før jeg rekker å gå ut, piper callingen.

«Kan du hjelpe LIS nede i gangen?» Jeg sier ja, husker jo hvordan det var å være assistentlege. Et par jeg ikke er forberedt på å møte, opplever sin tredje spontanabort, de er fortvilet. Min ­kollega har gjort et uvanlig funn og jeg må bruke noe tid på ultralydundersøkelse. Samtidig prater jeg med kvinnen som har mange spørsmål og bekym­ringer. Hun trenger svar fra en erfaren lege og det kan jeg godt forstå. Men jeg må være kjapp. Jeg gir LIS noen tips, tar kvinnen i hånden og sier at prognosen er god. Så går jeg tilbake til min egen pasient som har ventet i 9 minutter.

«OK, hvor var vi? Nå er det du som har min oppmerksomhet» sier jeg til pasienten, og kanskje like mye til meg selv. Kvinnen gruer seg, men ønsker at det utføres GU i dag. Vi går sakte frem. Planen er egentlig at studenten skal undersøke, det blir det ikke tid til. Under påkledning er jeg effektiv og taster inn blodprøver. DIPS spør; «det finnes hasteoppgaver blant dine arbeidsoppgaver, vil du se disse?». Nei og atter NEI. Spørsmålet er til daglig irritasjon. Så piper callingen igjen. «Det er ekspedisjonen, kan du svare en lege utenfra? Vi fikk ikke tak i noen andre.» Ok. Nok en ny problemstilling som krever min vurdering. Det tar 3 minutter. Foran meg sitter en mor og datter som i ventet­iden har begynt å fikle med telefoner. De skal ha informasjon om en tilstand med store konsekvenser, som at pasienten er infertil. Jeg tegner og forklarer, gjentar, svarer på spørsmål. Begge tar til tårene. «Er det noe mer dere lurer på?» Har egentlig ikke tid til å svare, men det beste er å få frem alle bekymringer. Dette har vi lært på kommunikasjonskurs, men å sjonglere 4 pasienthistorier i løpet av en konsultasjon lærte vi aldri. Jeg ligger 15 minutter etter skjema i det pasienten går ut.

Journalnotatet må skrives seinere, en lang sykehistorie har jeg ikke tid til nå. Så skal jeg kode, planlegge oppfølging, signere resept, henvise til MR og hente opp neste pasient. Dårlige IT-verktøy gjør ikke jobben lettere. Og husk registrering for forskning, det er viktig på et universitetssykehus. Stud­enten skal lære, LIS skal ha veiledning, jeg skal være faglig oppdatert, forberede meg og dokumentere. Men når? ­Stresset preger meg på jobb og privat. Ikke minst må det påvirke risiko for feil og pasientens opplevelse av timen.

20 minutter forsinket tar jeg inn neste pasient. Også hun med en sjelden tilstand, behov for ekspertvurdering, empati og tid til spørsmål. Arbeids­dagen er så vidt i gang.

Bladet Overlegen er selvsagt et ­dårlig egnet medium for denne historien, vi er vel alle i samme båt. Og jeg vil ikke være med på å male et negativt bilde av eget yrke. Jobben min er jeg svært glad i. Men å gjøre som Malkenes handler om å beskrive situasjonen slik den er. Den taler for seg selv, den burde være sprengstoff. Slik kan vi ikke ha det! Simon Malkenes fikk Fritt Ords Honnør og Skjervheimprisen fordi han turte å si fra. I november gir han ut bok. Jeg sitter klar Dagsnytt 18, dersom dere vil høre om hverdagen for pasienter og leger i norske sykehus.