Ordet er fritt

Er leger immune mot angst?

Det var en vanlig arbeidsdag på sykehuset, hvor man ikke kan ha en rigid agenda for dagen, hvor man må gjøre ­vurderinger og prioritering hele tiden. Jeg hadde bare noen få minutter til å forberede meg før en lege i spesialisering skulle komme til en ny veilednings- time i kognitiv terapi. Jeg var bekymret og tenkte jeg ikke rekker å komme presis pga. jobbpresset. Plutselig oppdaget jeg at hendene begynte å svette og hjertet slo fortere. Gjennom hodet kom og gikk mange katastrofetanker som «jeg er så sliten at jeg ikke kommer til å være i stand til å konsentrere meg om den timen, jeg husker ikke hva vi snakket om i forrige uken og hva hjemmeleksene som min kandidat skulle jobbe med til i dag var…» Jeg løp rundt fra en til annen pasient hele dagen, og nå er det bare noen få minutter før klokka slår 14:00, og jeg er redd for at jeg ikke har for­beredt meg til veiledning. Jeg prøvde, best som jeg kunne, å slutte med å innstille grublinger, sortere tankene, og overta kontroll over be­kymringene. Legen i spesialisering kom inn, satte seg i sin vanlige plass, og jeg måtte bare spørre henne: «Hvor mye angst føler du nå?» «80/100» fikk jeg uvilkårlig et svar, og så fortsette hun med å forklare at hun hadde så mye å gjøre i hele ­denne uken, og at hun ikke hadde tid til å forberede seg til timen med meg. Dagstemaet var, naturlig nok, angst.

Angst har mange ansikter, og angst­lidelse er svært utbredt. Befolknings­undersøkelse tyder på at hver fjerde til femte person i befolkningen opplever en angstlidelse i løpet av livet, mens mer enn hver tiende person til enhver tid har en angstlidelse. I tillegg til ­angsten følger ofte symptomer som indre uro, irritabilitet, tristhet, tretthet, hodepine, ­nummenhet i hender og føtter, hjertebank, sug i magen, muskel­- smerter, skjelvinger og rykninger, ­pustevansker, ­svetting, konsentrasjonsvansker og søvnproblemer.

Vi skiller mellom frykt og angst. Frykten er som vanlig rettet mot noe konkret i den ytre verden, men angst kommer når vi føler oss truet av en ukjent fare som vi opplever i vårt indre liv. En sint og fysisk utagerende pasient vekker frykten i oss, men en ganske vanlig travel arbeidssituasjon hvor vi føler at vi ikke har kontroll over, kan virke truende, og da kjenner vi på angst. Det er ikke noen hemmelighet at stress i hverdagen utløser angst. Angst kan sammenlignes med feber i somatikk, og likeledes feber, kan angst ha tallrike utløsende grunner. Litt feber minner oss at vi kan bli syke fort, og da tar vi litt ekstra vitaminer, drikker vann, hviler kroppen, og litt feber er det da vel ikke så farlig å ha. Men høy feber over lang tid må tas på alvor. En sterk og kronisk angst kan virke handlingslammede og stjele energi, og ­endatil gå ut over funksjonsevnene eller væremåten vår.

Er leger immune mot angst? Det er akkurat samme som å spørrere om leger er immune mot feber? Jeg prøvde å finne på nett noen data om prevalensen av angstlidelser hos leger, men uten særlig hell. Vi er ikke immune mot angst, men vi er kanskje bare flinkere til å kamuflere. Angstsymptomer ser svært alminnelig ut, og det er noe vi alle sammen opp­lever iblant, uten at vi trenger å være bekymret. Men kronisk angst er ikke noe som går over av seg selv; man begynner å ta det mer alvorlig når man «møter veggen» en dag. Personlig mener jeg at det er mer utfordrende å behandle helsepersonell enn gjennomsnittlig befolkning siden vi kan være ubetenksomme og vi ­venter for lenge før vi endelig ber om hjelp. En av mine helsepersonell-­pasienter sa at han hadde slitt med angst i ca. 10 år før han bestemte seg å oppsøke hjelp. Det er ikke et unntak, det er for det meste en regel. Som leger har vi ansvar for å jobbe med å forebygge symptomer hos pasienter, men ikke minst har vi ansvar for å jobbe med å forebygge psykiske plager hos oss selv og veilede våre yngre kolleger med den hensikt å lære hvordan de selv kan takle hektiske arbeidsdager og ta være på egen psykisk helse.