Seksuell trakassering – kampen er ikke over

Det siste årets oppmerksomhet mot seksuell trakassering, overgrep og maktmisbruk i helsevesenet har vært viktig og høyst nødvendig. Bevisstheten om problemet har økt, både blant sykehusets ledere, ansatte – og i Legeforeningen. Men vi er ennå ikke i mål. Langt i fra.

For snart ett år siden ble oppropet #UtenTaushetsplikt lansert. ­Kampanjen avdekket at kvinnelige leger og medisinerstudenter ble utsatt for seksuell trakassering i et stort omfang. Oppropet ble lansert i kjølvannet av nettkampanjen #Metoo. Overlegeforeningen kom den gang med en ­støttende uttalelse, se faksimile. Uttalelsen er fortsatt aktuell.

Som overleger i en faglig hierarkisk sykehusverden er vi i en posisjon hvor vi har mye makt over andre ansatte. Den første viktige erkjennelsen er at vi står i en slik maktposisjon. Og denne makten skal ikke misbrukes, men utøves slik at den sikrer god pasientbehandling og et fullt forsvarlig arbeidsmiljø.

Fafo-undersøkelsen i april-mai 2018, som Legeforeningen initierte, viste at 16 prosent av de yrkesaktive medlemmene som svarte, hadde blitt utsatt for seksuell trakassering på arbeidsplassen eller i jobbrelaterte arrangement i løpet av yrkeskarrieren. Tallet var 22 prosent blant kvinner og 8 prosent blant menn. 58 prosent svarte at det var fra en legekollega, og 71 prosent av dem var en overordnet. Kun 15 prosent hadde meldt fra til noen.

Resultatene ble publisert i Tidsskriftet for Den norske legeforening 3. sept­ember 2018, og tematikken er også berørt i senere numre av Tidsskriftet.

Etter #MeToo og #UtenTaushetsplikt har det forhåpentligvis skjedd noe, nemlig at flere tenker seg om og skjønner hva som kan være krenkende, og at flere våger å si fra og blir tatt på alvor.

De fleste overleger vet hva som er respekt i praksis, hva man skal si og gjøre, og hva man rett og slett verken sier eller gjør. Og føler seg trygge på at de klarer det. Vi kan likevel kan plumpe uti det ved å være sleivete, kanskje ment som munterhet, og plutselig hører hva vi har sagt, og skjønner umiddelbart at det skulle vært usagt. Da vet vi at den eneste farbare veien er en ektefølt og uforbeholden unnskyldning eller beklagelse der og da. Jeg tror ikke det er lurt å «frikjenne» seg selv før andre gjør det.

De fleste vet også hvordan nødvendig konstruktiv kritikk og tilbakemelding til kolleger skal gjøres, uten at det blir oppfattet som krenkelse eller trakassering.

Som maktpersoner kan det være vanskelig å se seg selv utenfra. Å ha bevissthet om hvordan våre ord, kroppsspråk og handlinger virker på andre, er likevel en nødvendig øvelse. Vi kan undervurdere negative konsekvenser for andre av den atferden vi har. Det er ikke alltid så lett å se hvordan man selv eventuelt kan oppleves som manipulerende, devaluerende, diskriminerende eller trakasserende. Dette var noe av bakgrunnen for at jeg i et av oppslagene om #UtenTaushetsplikt i Aftenposten 10.desember 2017 uttalte at «… alle må gå i seg selv – ­personer, organisasjoner og ledelse. Dette er brudd på alt vi har lært om å behandle hverandre med respekt og vise god folkeskikk.»

Et annet problem kan være at det ikke er så lett å oppdage de skjulte trakasserende mønstrene i et arbeidsmiljø. Det kan være ganske subtile forhold, lite synlig for andre, men ­likevel veldig belastende for dem som utsettes for det. Dette vet vi også mye om fra tillitsvalgtarbeidet.

Når vi først ser at noe er uryddig eller helt galt, hva gjør vi da? Står vi opp og sier fra? Er vi unnfallende? Eller er vi indirekte eller direkte en del av det hele? Kampen mot seksuell trakassering og nedverdigende holdninger i helsevesenet er derfor ikke bare et anliggende for de som utfører den trakasserende handlingen. Den gjelder oss alle.

Vi vet at noen ikke oppfører seg som de skal. Det kan være enkeltpersoner som utnytter sin posisjon, kanskje flere ganger. Eller enkelte miljøer som har en uakseptabel kultur eller tone hvor diskriminering eller trakassering får skje, skjult eller ganske åpent.

Slik skal det ikke være. Hvis den enkelte ikke selv vil, eller klarer, å se og rette opp det uakseptable, påhviler det ledere et stort ansvar å rydde opp, på en måte som sikrer god ivaretakelse og forsvarlig håndtering av begge parter.

Kort sagt: Vi har alle et ansvar for å bidra til et fullt forsvarlig arbeidsmiljø. Det må ikke være tvil om stand­arden vi skal og vil leve opp til.