Vi må ha bedre tilrettelegging av arbeidshverdagen

Arbeidshverdagen på sykehusene i pasientens helsetjeneste er både for travel og ineffektiv. Forbedringer må på plass. Det vil lønne seg.

Spørreundersøkelsene siste året om arbeidsforholdene støtter opp under det vi leger har erfart og sagt lenge; Både ForBedring i regi av RHF-ene, og Rambøll-undersøkelsen på oppdrag fra Legeforeningen, viser at det er for stor belastning på veldig mange ansatte. Ja såpass krevende at få leger vil anbefale sine håpefulle å bli lege. Troen på at det blir bedre er liten. Desillusjonerte leger er dårlige ambassadører.

Ansatte og tillitsvalgte har lenge sagt at det ikke er samsvar mellom oppgaver og ressurser i sykehusene. Lite eller intet skjer. Selv om oppgavene blir flere, pasientene er dårligere og gjerne ­multisyke, og medikamentbudsjettene stiger, forblir rammen i praksis uendret. Driften må effektiviseres, noe som betyr at de ansatte blir salderingspost. Slikt er ikke bærekraftig.

Både ledere og ansatte i sykehusene vet det er for knappe ressurser. De ansatte klager, og direktører og styre­ledere uttrykker at det er stramt og bekymringsfullt. Lederne må være lojale mot sine rammer, noe annet er jo «udemokratisk». Politikerne sier det skal komme mer penger, men det virker mest som valgflesk. Ingen blir beroliget av dette. Jeg er redd for at politikere, departement, direktorat og RHF sitter i en båt, og de ansatte i en annen. Aktør­ene gir ikke hverandre vind i seilene.

Finansieringsordningen for nye syke­- husbygg legger noe av premisset for hverdagen vår. RHF-et må spare nok penger så lån for fremtidige bygg kan betjenes. Dette forutsetter årevis med krevende effektiviseringsprosjekt som alle ansatte i hele regionen må være med på. Innstrammingene svir både for pasienter og ansatte.

Når sykehusene endelig bygges, blir de for små, som vi har spådd, fordi den nasjonalt bestemte normen som må følges, er for trang. Dette til tross for at kostnadene pr kvadratmeter er små summer i den store sammenheng. Resul­tatet kjenner vi daglig: For få senger, mange korridorpasienter, kampen for å skrive ut, for små akuttmottak, for få poliklinikkrom, og få eller ingen kontorer til de ansatte. «Kontorplass» blir i beste fall en sitteplass i et landskap, der «vi deler alle våre lyder og lukter», som en erfaren kollega sa det. Eller i verste fall «clean desk, free seating» uten en eneste fast kvadratcentimeter til den ansatte.

Endringer bærer i stor grad preg av at økonomi trosser pasienttilbud, kvalitet, fagutvikling og trivsel til ansatte. Menneskene som jobber i sykehusene opplever ikke at de blir satset på. Det er ikke nok å peke frem mot nye IKT-systemer eller lene seg på overdreven teknologioptimisme.

Bedre tilrettelegging av arbeidshverdagen handler om mye. En gordisk knute må politikerne ordne opp i: De kan ikke la det ene sykehuset etter det andre bygges for lite. Samfunnet har ikke råd til å bygge for små sykehus lenger. Politikerne må justere modellen for finansiering av bygg. Dessuten må beslutningstakerne gi de ansatte en sterkere rolle i planlegging av sykehus ved at de får være med på å legge premisser for effektiv drift. God dialog med legene er en forutsetning for å lykkes. Noe annet er å stikke hodet i sanden. Hvis de ansatte vet at deres råd langt på vei blir tatt til følge, kommer man ikke med ønsker i hytt og vær. Jeg tror mange planleggere ønsker legene hjertelig velkommen. Vi må bli involvert og lyttet til i mye tørre grad enn nå.

Byggekostnadene vil nok kunne gå litt opp, men omkostningene i bred forstand vil gå ned. En bedre ivaretak­else av arbeidssituasjonen for den enkelte ansatte vil gi bedre lege-pasient­møter, og mindre venting og større sammenheng i tjenestene. Dette vil igjen styrke den offentlige helsetjen­esten og kunne bidra til å redusere to-delingen. Og kanskje blir det morsommere å være kreativ og innovativ. For vi vil alltid måtte tenke nytt.

Skal vi tørre å håpe på noe? Eller blir det bare mer venting på julenissen? Eller på Godot?

Uansett: God jul til alle!