«Det å være lege innebærer å være i livslang læring»

Etterutdanning påny – hva er situasjonen?

• Etterutdanning er den livslange læringen leger med spesialistutdanning gjennomfører for å holde seg oppdatert om medisinsk utvikling og for å videreutvikle sin spesial­kompetanse.

• Etterutdanning inkluderer de 7 legeroller som i tillegg til å være medisinsk ekspert krever kompetanse innen forskning og undervisning, ledelse og administrasjon, samarbeid, ­kommunikasjon, det å være akademiker og forebygger.

Av Kari Eikvar, spesialrådgiver/lege og Siri Næsheim, spesialrådgiver/jurist,
Medisinsk fagavdeling og avdeling for jus og arbeidsliv

Enhver lege må holde seg oppdatert faglig og profesjonelt. Dette følger blant annet av forsvarlighetsprinsippet i helsepersonelloven.

Etterutdanning handler ikke bare om medisinsk kunnskap, men også om hvordan man utøver sin legegjerning. Det vil si CPD (continuing professional development), som inkluderer rolleperspektivene i tillegg til CME ­(continuing medical education) som er det medisinskfaglige.

UEMS (Union Européenne des ­Médecins Spécialistes) har i sin «Basel declaration» fra 2001 et policy dokument om etterutdanning hvor de utvider CME til CPD og hvor de forstår CPD som en kvalitetsforbedring av helsetjenesten. (1).

Det er mange yrkesaktive år fra ­spesialistgodkjenning og frem pensjons­- alder. Figuren illustrerer dette for en som velger å pensjonere seg ved 70 år.

Helseforetakene er kunnskapsbedrifter

Legeforeningens landsstyre vedtok i 2016 å etablere obligatorisk etterutdanning for leger med spesialistgodkjenning. Dette skulle ikke være en resertifiseringsordning, men obliga­torisk i betydning som en ordning med rettighet og plikt for alle til å prioritere å ta del i aktiviteter som gir oppdatert kunnskap, ferdigheter og kompetanse i et travelt arbeidsliv. Medisinskfaglig og teknologisk utvikling påvirker ­spesialitetene både innholdsmessig og i utforming. Tidligere behandlingsmåter blir endret, faller bort eller erstattes av helt nye. Det blir mer og mer krevende å holde seg faglig oppdatert.

Helseforetakene er også store kunnskapsbedrifter. Spesialistutdanningen medfører faglige og pedagogiske oppgaver knyttet til læringsmål og læringsaktiviteter, utdanningsplaner, supervisjon og veiledning. Alt dette må følges opp av avdelingenes spesialister/overleger, i tillegg til den kliniske virksomheten. Kvaliteten i spesialistutdanningen blir ikke bedre enn kvaliteten på den kunnskapen som formidles. Det er derfor avgjørende at supervisører og veiledere har oppdatert kunnskap.

Samtidig anklages helsepersonell for ikke å implementere ny kunnskap i sitt arbeid raskt nok. (4)

Forventninger om stadig å løse nye oppgaver er krevende å imøtekomme. Mens behovet for oppdatering og etter­- utdanning er økende, er mulighetene til å prioritere dette færre. Dette er sist vist i 2015 i en Questbackundersøkelse overlegeforeningen utførte om over­legepermisjon og kursdager. Svarene viste at ca. 60% får overlegepermisjon til rett tid og kun 55% får sine 10 avtale­- festede kursdager (2). Blant svenske kolleger fant man at 1 av 10 overleger ikke kunne delta på noen etterut­danningsaktivitet i 2017. 6 dager var gjennomsnittet for ekstern kurs- og kongressdeltakelse (3).

Hva er avgjørende for å kunne delta i etterutdanningsaktiviteter?

Først og fremst handler det om tid og personellressurser. Disse er de viktigste blant flere faktorer som er avgjørende. Dårlig bemanning ble oppgitt å være den hyppigste årsaken til avslag på å få utdanningspermisjon til rett tid i Questbackundersøkelsen til overlegeforeningen. Spørreundersøkelsen til den svenske legeforeningen i 2017 angir en negativ utvikling på hvor mye tid overleger kan bruke på kompetanse­- utvikling. Også for leger i Europa er det tilsvarende forhold, og CPME (standing committe of European doctors) registrerte i 2015 at største hinderet for å få gjennomført etterutdanningsaktiviteter er kostnader og mangel på tid. Årsak til mangel på tid er igjen mangel på personell og dårlig planlegging (7).

For å bedre denne situasjonen må etterutdanning prioriteres og bli en integrert del av virksomheten.

Den svenske legeforeningen mener at dette må forskriftsfestes og tildeles egne budsjettmidler for at det skal bli en realitet. Foreningen kritiserer at svenske myndigheter hevder at den eksisterende lovgivningen er tilstrekkelig, når virkeligheten i helsetjenesten viser noe annet. Denne uenigheten over tid har ført til at den svenske legeforeningen har anmeldt den svenske staten til EU-kommisjonen for brudd på Yrkeskvalifikasjonsdirektivet med begrunnelse at staten ikke gjør nok for å sikre etterutdanning av svenske leger (9)(8).

Rettslig grunnlag – nasjonal rett og yrkeskvalifikasjonsdirektivet

Svenska läkarförbundet har klaget den svenske staten inn for EU-kommisjonen for brudd på Yrkeskvalifikasjonsdirektivets (YKD) bestemmelser om plikt til å tilrettelegge for etterutdanning. Bestemmelsen i artikkel 22 b) lyder (i svensk oversettelse):

«Medlemsstaterna ska, i enlighet med varje medlemsstats specifika förfaranden, genom att uppmuntra fortbildning säkerställa att yrkesutövare vars yrkeskvalifikation omfattas av kapitel III [sektorsyrken] i denna avdelning kan uppdatera sina kunskaper, färdigheter och kompetenser så att yrkesinsatsen bibehålls på säker och effektiv nivå och för att hålla sig à jour med utvecklingen inom yrket.»

Läkarförbundet mener at det er behov for tydeligere regulering av etterutdanning av leger og har foreslått at dette bør reguleres og presiseres i bestemmelser i Socialstyrelsens ­ledningsföreskrift (10) ved å innta bestemmelser om at hver lege skal ha en individuell etterutdanningsplan som følges opp og revideres ved behov. I planen skal behovet for både intern og ekstern etterutdanning framgå. Planene for etterutdanning må også fremgå i virksomhetsplaner og danne grunnlag for kvalitetsoppfølging.

Direktivet pålegger medlemsstatene en generell plikt til å tilrettelegge for videre- og etterutdanning, men inneholder ingen konkrete krav til hvordan etterutdanning skal reguleres og organiseres. Dette skal gjøres i overensstemmelse med den enkelte medlemsstat sine «egne retningslinjer». Det betyr at hvert land har et visst handlingsrom når det gjelder hvordan etterutdanning skal innrettes nasjonalt.

Gjennom EØS-avtalen er Norge forpliktet til å implementere EU-­direktiver og forordninger som er EØS-relevante. For helsepersonell­yrker er direktivet gjennomført i ­forskrift om autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning.

Direktivet pålegger norske og andre lands myndigheter å ha systemer for etterutdanning, men det kan ikke ut­ledes av direktivet hvilke konkrete forpliktelser dette pålegger medlemsland. Avgjørelsen i saken som Läkarförbundet har anlagt, vil kunne gi ­veiledning om hva som kreves for at systemet for etterutdanning oppfyller direktivets krav.

Helsetjenesten har et nasjonalt lovpålagt ansvar for etterutdanning. Dette fremgår både av spesialisthelsetjeneste­- loven, helse- og omsorgstjenesteloven og lov om helseforetakene (5).

I tillegg til sørge-for-ansvar for ­etterutdanning av helsepersonell i ovennevnte lovgivning, finner vi også bestemmelser om etterutdanning i forskrift om ledelse og kvalitetsfor­bedring i helse- og omsorgstjenesten, der det følger at det er et lederansvar å «sørge for systemer som sikrer at medarbeiderne har kunnskap og ferdigheter til å utføre oppgavene sine. Det forutsetter at virksomheten gjennomfører jevnlige kompetansekartlegginger, rekrutterer medarbeidere med riktig kompetanse og sørger for at de får tilstrekkelig opplæring, samt etter- og videreutdanning.» 1

Det følger således både av norsk lovgivning og EU-lovgivning at norsk helsetjeneste må ha systemer som sikrer at leger kan opprettholde kompetanse og ferdigheter ved oppdatering og etterutdanning.

Hva har skjedd siden 2016 og frem til nå i 2019?

Alle organisasjonsledd har vært ­involvert i arbeidet med den nye ­spesialistforskriften og ny ordning for spesialistutdanning av leger. Det har ikke vært ressurser til samtidig å arbeide med etableringen av obligatorisk ­etterutdanning for alle spesialiteter. Fagmiljøene er nå i gang med å opp­rette arbeidsgrupper som skal gi an­befalinger om etterutdanningsprogram for sin spesialitet.

Les mer:

Rapportene som ligger til grunn for Landsstyrevedtaket i 2016 og som vi nå har startet arbeidet med å implementere. (6)(11).