Historien om A-hus – del 1

I 1946 overtok Akershus fylke et sykehus som svenske røde kors hadde drevet på Midtstuen i Oslo. Det første fylkessykehuset i Akershus var derfor plassert ved Holmenkollen. Helsedirektoratets daværende direktør Karl Evang ønsket at staten skulle bestemme over nye sykehusbygg, ikke lokalpolitikere eller interessegrupper. Han var opptatt av en sentralisering av medisinsk kompetanse og prosesser styrt av eksperter. Altså i hovedsak styrt av leger etter retningslinjer fra nasjonale helsemyndigheter. Han opprettet en sykehuskomité som bestod av fire leger, tre lokalpolitikere, en arkitekt og en sykepleier.

Av Ståle Clementsen
Styremedlem Of og FTV Ahus

Komitéen bestemte seg for at Akershus skulle ha ett sykehus som var basert på sentraliseringsprinsipper, og at dette sykehuset skulle dekke områdene Romerike og Follo. Man fant det da nødvendig å bygge et sykehus med 600 senger til en fremskrevet befolkning på 140,000 mennesker. Men hvor skulle sykehuset ligge? Her ville fagpersonene at sykehuset skulle plasseres i Oslo, siden man forutså rekrutteringsproblemer for kvalifisert personell, som da måtte flytte ut av byen. Imidlertid vant lokalpolitikerne frem på dette punktet og valget falt på område Lillestrøm, som var midt mellom det meste.

Daværende ordfører i Lørenskog, som også satt i styret til fylkessykehuset på Midtstuen, overtalte formannskapet til å tilby den 570 mål store Nordby gård som tomt. Søsknene Nordby som bodde på gården avsto gårdsbruket til det gode formål – mot en ukjent kompensasjon fra kommunen.

Etter diverse utsettelser ble bygging startet i 1955, ferdig bygget i 1959 og innflyttet 15. mai 1961, høytidelig åpnet av Kong Olav som Sentralsykehuset i Akershus (SIA). Den noe forsinkede innflyttingen etter bygget var ferdig skyltes at verken utstyr eller personell var klart ved ferdigstillelse.

Frem mot slutten av 1990-tallet ble sykehuset bygget på flere ganger, men til slutt innhentet tiden SIA, som da var umoderne og for lite. Akershus fylkeskommune trengte ytterligere sykehusbygg til sin voksende befolkning. Man vurderte da nytt sykehus på Ski, en utvidelse av SIA, eller en utvidelse av Bærum sykehus.

Valget falt på prosjektet Nye SIA i samband med nytt sykehus i Follo. Imidlertid kom den nye regionsreformen til Norge etter tusenårsskiftet, noe som resulterte i flere navneskifter; Helseregion Øst ble Helse Øst RHF og SIA ble Akershus universitetssykehus. Endringen medførte at planene om et nytt sykehus i Follo ble skrinlagt, og prosjektet på Lørenskog ble hetende Nye Ahus.

Etter en lang forprosjektering godkjente Helse Øst planene for et nytt sykehus i Mai 2002, og prosjektet ble sendt til stortinget for finansiering. Der synes daværende helseminister Dagfinn Høybråten at det var for dyrt, og forslaget ble sendt tilbake til Helse Øst med beskjed om å kutte. Dette skjedde uten at man gjorde en realitetsbehandling.

Et nytt og forbedret prosjekt ble lagt frem for stortinget året etter og godkjent. Bygget var da slanket med 33,000 kvm, og prislappen redusert med 2 mrd. Totalprisen havnet på ca. 7 mrd, og arealet på 136,000 kvm.

Det som ble kuttet tilsvarer omtrent størrelsen på det nye Radiumhospitalet som nå skal bygges.

Man benyttet seg av alltid tilstedeværende SINTEF for å fremskrive behovet og havnet på et sykehus som kunne/skulle ha et opptaksområde på 340,000 mennesker i 2015.

Det endelige vedtaket ble fattet hos Helse Øst 18.12.03, og byggestart ble raskt deretter; 1. mars 2004 kunne Dagfinn Høybråten gjøre første spadetak. Byggingen tok 4 ½ år, og Kong Harald foretok den offisielle åpningen 06.11.08.

Hvordan gikk det å planlegge et sykehus basert på de beste man hadde av beregninger og framskrivinger, for så å redusere prosjektet med nesten 20%? Uten at man reduserer opptaksområde samtidig? Det reviderte forslaget klarte til og med å gi økt kapasitet i forhold til det første. Ikke rart dette ble møtt med jubel og fikk finansiering.

Men hvordan går det an?

Jo, det første man gjorde var å endre antall liggedøgn i framskrivingen, flytte mye av behandlingen fra døgn til dag, og øke samarbeidet med kommunen. I tillegg kan man gjøre som ble gjort her, endre åpningstiden på dagbehandlingen samt øke forventet beleggsprosent. Ahus ble bygget med prosjektert 10 timers åpningstid på poliklinikken, og med beregnet 90% belegg, ikke 85% som var vanlig tidligere. Man trengte da ifølge modellen færre senger og færre poliklinikkrom. Enmannsrom ble gjort om til tomannsrom, kontorer og behandlingsrom forsvant. Hvis man i tillegg tok i bruk deler av det gamle sykehuset til behandlingsarealer ville det hjelpe på.

Fase 2, et siste sengebygg, ble sluttført 2011. Anne-Grethe Strøm-Erichsen som da var helseminister mente at for å utnytte kapasiteten fullt ut på et ferdig Ahus måtte man overta de 160,000 personene som utgjorde Follo og Alna bydel, siden Aker skulle legges ned. Deler av Grorud og Stovner var allerede overført i 2004. Sykehuset var beregnet til å kunne huse et opptaksområde på 340,000 mennesker i 2015, men hadde fra januar 2011 et opptaksområde på 470,000. Dette har så steget jevnt og trutt og Ahus er i dag hjemsykehus for ca. 600,000 mennesker.

Ahus ble dimensjonert for 45,900 inneliggende pasienter og 190,000 liggedøgn, 172,000 polikliniske konsultasjoner og 110,000 billeddiagnostiske undersøkelser i 2015. De reelle tallene nå er naturligvis mye høyere enn dette, med en dobling av antall inneliggende pasienter, polikliniske undersøkelser og billeddiagnostiske undersøkelser Ahus ble også bygget som et sykehus hvor det ikke skulle forekomme korridor- pasienter, korridorer og sengerom er dimensjonert med dette bakteppet. I toppåret 2011 etter overtagelsen av opptaksområdet fra Aker hadde Nye Ahus 8000 overnattinger på korridor. Dette har bedret seg siden, men borte blir de jo ikke.

Hvordan har man så klart å håndtere de 10 årene som har gått siden åpningen? Og hva må og skal skje videre? Hvordan kommenterer sentrale ledere situasjonen som har vært og er? Hva bør og kan man lære av historien om Ahus?