Redaktørens spalte:
Kjære kolleger
Arild Egge, red
I de to siste utgavene har jeg latt meg inspirere av «nytalen» som brer seg i foretaket, hva som fokuseres på i de fleste møter og den langsomme transformasjonen av sykehusvesenet mange med meg frykter er følgen av dette. Frykten er reell – en SER utslag av dette i hverdagen. Innleggelsesskriv fra Sykehusene er nå på opptil 7 sider, holdt i en meget formalistsisk stil der man først og fremst gjøres oppmerksom på rettigheter og klagemuligheter – en får assosiasjoner til skriv fra forsikringsbransjen. Man får opplyst at man har krav på helsehjelp osv. Gro Hillestad Thune har i et innlegg i Overlegen 2009 sagt: «Jeg vil som pasient innkalles fordi jeg er syk, ikke med den begrunnelse at helsevesenet har en lovpålagt plikt til å behandle meg innen en garantert periode». Selv mottok jeg en Faktura fra eget foretak med tekst Vareleveranse: 1 stk konsultasjon.
Dette er bare litt rart og en observasjon av noe helt overfladisk? Gran og furu råtner forskjellig – grana innenfra og ut, furua utenfra og inn; la oss håpe at om disse endringene skulle være ut- trykk for en begynnende nedbrytning – at vi er som furua der harpiksen (fag- ligheten?) bevarer kjernen til det siste.
Vi har nok et nyord som faktisk litt spøkefullt dukker opp – ordrereserve! Dette er et annet ord for venteliste og er stort sett et negativt ladet ord som man arbeider innett for å enten forklare eller avvikle. En ordrereserve er sikker- het for fremtidige inntekter, og bør da helst ikke plutselig være for liten – det kan også bli en bekymring.
Forrige hilsen til kollegene inspirerte pensjonert kollega Leif Eltvik til å sende alvorlig og engasjert e-post – som i denne utgaven bringes i sin helhet som et leserinnlegg. Han reiser et nærgående spørsmål til oss om vi tar vårt faglige ansvar på stort nok alvor i møte med en ledelse som forholder seg til budsjett først – våre faglige krav på vegne av pasienten siden. Aksepterer vi i FOR stor grad den økonomiske argumentasjonen ovenfra? Om vi ikke akkurat kan sies å ha resignert, så er kanskje effekten av å høre om rammer og respekt for disse over år, at man langsomt begynner å glede seg sammen med ledelsen over at underskuddene er mindre i år enn i fjor? Det er ikke noe galt i at det også fra vår side «går sport i å effektivisere», det kan komme pasientene til gode. Eltviks refleksjoner er en understrekning av vårt primære fokus – og spørsmålet om vi ser det klart nok – lenger. Våger vi å ta det så på alvor at vi finner sammen i kollektiv motstand for å sette ned noen grensepåler på vegne av pasientene?
Jeg syns jeg klager og bråker – der jeg er – men jeg har jo ikke følelsen av at det hjelper, egentlig.
Det er kanskje bare fordi vi protesterer akkurat der og da og siden bare ser at det blir som det blir. «Det er makta som rår», sa en kollega – selvsagt er det det! Ingen er vel i tvil om det, men skal det bety at engasjement er naivt og malplassert, og at motstand ikke bør finnes? Beslutninger treffes, de kan være både kloke, de best mulige – og dårlige tatt på sviktende grunnlag eller overstyrt av økonomiske hensyn. Hvem skal så sørge for – eller i hvert fall bidra til at man står igjen med flest kloke beslutninger?
Siden vi snakker om befolkningens helse, medisinsk diagnostikk og behandling, forskning og fagutvikling samt å prioritere i dette landskapet – så må vi ikke abdisere, eller la oss avskilte med lettvinte henvisninger til at vi kun er opptatt av egen navlelo, eget snevre fagfelt eventuelt. Med politikere som har begrenset innsikt i det mest av dette, og det i samme virkelighet etableres rom for en Folkehelseminister som «har tillit til at folk vet best selv hva som er bra for egen helse bare de får god informasjon» – må også vi våge å melde oss på i debatten! Der vi er på eget foretak – og i det offentlige ordskiftet! Heldigvis er det mange av kollegene som gjør en grundig jobb allerede – men vi må være flere, og kanskje i mindre grad gå alene? Takk til Eltvik for utfordringen!
Tema for utgaven er å forsøke å se inn i fremtidens sykehus. Det meste klarer man ikke å se for seg, men legg bort tanken på «hva det vil koste» når det leses – den kreative tanke må være fri et øyeblikk, for å se mulighetene. •