Rettssaken

For noen måneder siden, så ble jeg og en kollega bedt om å bistå som vitner i en rettsak som Legeforeningen skulle føre på vegne av ett medlem.

Utgangspunktet var ganske spesielt: en kollega som ble nektet videre tjeneste på redningshelikopter hvor han hadde tjenestegjort som anestesilege i en mannsalder. Avgjørelsen var tilsynelatende ikke tuftet på hverken faglige, fysiske eller arbeidsmiljø-­hensyn, men ene og alene begrunnet med at han nå var fylt 60 år. Begrunnelsen som Redningstjenesten og Forsvaret brukte, var at resten av crewet på redningshelikopteret blir pensjonister ved 58-60 år; og de mente derfor at legene, som riktignok var den eneste i helikopteret som ikke var ansatt i forsvaret – men i helseforetaket – også burde slutte i jobben på redningshelikopteret ved fylte 60 år.

For å forstå saken som nå skulle prøves rettslig, må man vite noe mer om legers virke i denne tjenesten. Luft­ambulansetjenesten i Norge er en spesialisert medisinsk tjeneste satt inn i en fly-operativ setting, og finnes i dag både i en militær (redningshelikopter) og en sivil (legehelikopter og ambulansefly) innpakning. Den sivile delen drives og finansieres av det offentlige helsevesenet og er en integrert del av spesialisthelse­- tjenesten. Den militære delen betales av Justisdepartementet, drives av Forsvaret, har sine hovedoppgaver innen søk og redningsoppdrag, styres av ­Hovedredningssentralene og flyr på militære fly bestemmelser. Det siste er viktig, fordi man da ikke er underlagt sivile lover og regler for luftfart. For helseforetakene, så er det viktig at de militære redningshelikoptrene også flyr sivile ambulanseoppdrag når dette er hensiktsmessig for pasientene, og dette er noe som er fastsatt av Stortinget. Felles for både den sivile og militære luftambulansetjenesten, er at alle helikoptrene er bemannet med lik bemanning medisinsk sett: en lege som er spesialist i anestesiologi og en rednings­- mann. For ambulanseflyene er det litt annerledes, de bemannes vanligvis med flysykepleier, og med anestesilege ved behov.

For å forstå viktigheten av å prøve dette rettslig, så må man også vite at anestesifaget er inndelt i fire hoved­søyler: anestesi, intensivmedisin, smerte­- behandling og akuttmedisin. Selv om spesialiteten anestesiologi gir et godt grunnlag i alle fire søyler, så er det oftest slik at overleger «sub-spesialiserer» seg og lever hoveddelen av sitt yrkesaktive liv innenfor kun en av de fire søylene. Faget er såpass komplisert, og utvik­lingen går så raskt, at det er vanskelig å sømløst bevege seg mellom alle søyl­ene i løpet av ett yrkesliv. For vedkommende kollega, som nå i en alder av 60 år blir tvunget til å forlate sin «søyle», så har dette både faglige og økonomiske konsekvenser.

Faglig sett, så har hans ekspertise i prehospital akuttmedisin lite overfør­ingsverdi til elektiv anestesivirksomhet, smertebehandling eller intensivbehandling. De tre gjenværende søylene er også bemannet av overleger som har brukt hele sine yrkesaktive liv til å bli flinke innen sine felt, og det kan være vanskelig for en overlege i siste fase av sitt yrkesaktive liv å konvertere til en annen sub-spesialitet, til en annen søyle innen anestesifaget.

Økonomisk sett, så har heller ikke leger i prehospital tjeneste de samme økonomiske retrett-muligheter som annet flygende personale. Disse har sær- aldersgrenser og blir pensjonister 10-15 år tidligere enn det leger gjør, oftest med full pensjon fra 58-60 års alder.

Nå er det mange lesere som sikkert tenker at tjeneste på redningshelikopter og luftambulansetjeneste er såpass fysisk krevende og spesiell at man bør slippe yngre krefter til, og ikke insistere på å stå i tjeneste til pensjonsalder. Selv om det er lov å tenke at dette nok er «en ung mann/kvinnes tjeneste» så er det en litt for enkel tankegang. Selv om settingen kan være uvanlig, så er ikke tjenesten for legene mer fysisk krevende enn å stå på langvarige operasjoner som kirurg eller delta i vanlig legevakt med utrykningsplikt. Alt flygende personale, også legene, er underlagt medisinsk kontroll med flylege-sjekk med jevne mellomrom, og legene må i tillegg oppfylle faglige, fysiske og psykiske krav som er nedfelt i en egen nasjonal standard for luftambulanseleger.

Tilbake til denne rettsaken. For vår kollega, så ville konsekvensene av et forbud mot videre tjeneste på rednings- helikopter alene grunnet alder, medføre at han vil måtte «omskoleres» til in- hospital anestesitjeneste på en av de andre tre søylene, i tillegg til en betyd­elig lønnsnedgang grunnet bortfall av vakttillegg og flytillegg. Jeg tenker systemet står seg bedre på å evaluere leger utfra fysiske og faglige kriterier fremfor ren alder. Hvor skal denne streken settes i fremtiden?. Hvilke andre streker skal settes i sanden? Luftambulanse-tjenesten og pasientene har nok mer bruk for erfarne leger, enn sykehusene har bruk for å omskolere gamle prehospitale leger til inhospital drift.

Det er en rettssikkerhetsgaranti at partene i en slik sak kan føre de vitnene de mener er relevante for å opplyse saken, og det var oppført leger som vitnet både for medlemmet og for staten. For oss som vitnet for medlemmet, så føltes det hvert fall meningsfullt å kunne støtte hans kamp for å beholde sin yrkeskarriere som lege i redningstjenesten. Man må også berømme Legeforeningens jurister for en fabelaktig innsats i denne saken. Selv om ikke utfallet ble riktig som man hadde håpet, så er det likefullt viktig å kjempe slike kamper på vegne av medlemmene når de opplever urett.