Samhandling for fremtidens helsetjeneste
Helsetjenestene våre er i forandring, arbeidshverdagen vil endre seg. Oppgavene må løses på nye måter for å imøtekomme utfordringene som kommune-, spesialisthelsetjenesten og samfunnet står overfor. Tjenestene skal tilpasses individet og bygges rundt behov, teknologi og data skal tas i bruk i en mer helhetlig helsetjeneste. Utfordringene er sammensatte og mangfoldige, men i de ligger det også enorme muligheter, et mulighetsrom for kunnskapsbygging, samhandling, nytenkning, utvikling og forbedring. Dette rommet gav også muligheten for utviklingen av Helseinnovasjonssenteret, et senter med visjonen: «Sammen for fremtidens helsetjeneste».
Forfattere: Lillian Karlsen, Mari M Sandbakk, Charlotte Ingul og Bjarte B Løfaldli
Prosjektet Helseinnovasjonssenteret
Ordfører og rådmannskollegiet for kommunene på Nordmøre (Orkidè) i Møre og Romsdal igangsatte i mars 2017 et ambisiøst, nyskapende og sprekt prosjekt med mål om å etablere et senter for å imøtekomme utfordringer og utvikle nye bærekraftige løsninger for fremtidens helse og omsorgstjenester. Gjennom kommunesamarbeidet var prosjektet Helseinnovasjonssenteret (HIS) forankret på rådmannsnivå i 12 tilhørende kommuner med støtte også fra Helse Møre og Romsdal HF. Kristiansund var vertskapskommune og samarbeidet representerte en region med til sammen ca. 60 000 innbyggere. Tidsrammen for prosjektet HIS var på to år med tilskudd gitt av Helse og omsorgsdepartementet. Med utgangspunkt i utfordringsbildet valgte senteret å fokusere på fire kjerneområder: Velferds- og helseteknologi, samhandling, helsenæring og folkehelse (fig1). Gjennom visjonen «sammen for fremtidens helsetjenester» forsøker HIS, sammen med eiere, samarbeidspartnere og samfunnets borgere å finne nye løsninger på lokale og nasjonale helseutfordringer gjennom kunnskap, forskning, utvikling og innovasjon (FoUI).
Fra nasjonale til lokale behov og muligheter
Kravet til, og ønske om omstillinger i helse og omsorgstjenesten er betydelige. Kommunene og spesialisthelsetjenestene står overfor store oppgaver knyttet til å imøtekomme femtidens utfordringer og bygge en bærekraftig helsetjeneste1,2,3,4. Helsetjenestene våre blir stadig mer komplekse både når det gjelder teknologi, behandlingsmetoder og økonomi5. Eksempelvis så er det et stort nasjonalt fokus på å innføre å ta i bruk velferds- og helseteknologi6,7. Teknologier for avstandsoppfølging og egenmestring skal implementeres inn i helsetjenesten i høy fart, men hvor dessverre nødvendige omstillingsprosesser og tilhørende tjenesteutvikling ofte ikke helt klarer å henge på. Det er også et krav om og behov for forbedring, nytenking og innovasjon i helsetjenesten. Tjenesteforbedringen og -utviklingen skal bygges på kunnskapsbasert erfaring, praksis og forskningsdrevet innovasjon8,9. I helse og omsorgstjenestene er innovasjon blitt definert som endringer som bidrar til at helsepersonell jobber smartere, raskere, bedre og mer kostnadseffektivt med utgangspunkt i pasientenes behov10. I Norge har det også den senere tiden vært fokusert på at nye løsninger og produkter ikke bare skal være nye eller nyttige, de skal også være nyttiggjort og slik har forventningen om implementering av nye løsninger økt. Et annet aspekt er sykdomsbyrden i landet vårt hvor ikke smittsomme sykdommer utgjør rundt 87%. I tillegg ses demografiske endringer med økt antall eldre i befolkning med mer komplekse sykdomsbilder11,12. Innen folkesykdommene våre forventes en relativt dramatisk økning av demens- sykdommer. For Alzheimers sykdom alene peker beregninger på en stor økning innen 2050. Om ikke effektive behandlingsformer eller forebyggende tiltak utvikles kan 130 millioner mennesker på verdensbasis da være rammet av sykdommen13,14. Samtidig er det et mål å redusere trykket på og behovet for spesialisthelsetjenestene med en tilhørende overføring av oppgaver fra sykehusene til kommunene. Dette vil kreve høy grad av tverrfaglig samhandling, en mer helhetlig tjeneste samt bygging og overføring av kompetanse mellom aktørene, fagområder og nivåene i helsetjenesten15. Det er et ønske om, og behov for å i større grad involvere borgerne både når det gjelder kunnskap og mestring knyttet til egen helse. Det legges stor vekt på å bygge trygge og gode helse og omsorgstjenester som er individtilpasset rundt borgerens samlede behov og situasjon. Begrepet «hva er viktig for deg» skal være førende i tjenestenes møte med borgere som har behov for helse og omsorgstjenester16.
Kommunene på Nordmøre må også forholde seg til disse overnevnte utfordr- ingene, samtidig som de skal imøtegå lokale variasjoner, forutsetninger og muligheter. De grep muligheten og satset på etableringen av HIS, et senter for samhandling, forskning, utvikling og innovasjon. Som i de mer overliggende utfordringer som senteret skal bidra inn mot ligger det også i de lokale både muligheter, rom for nytenkning, endring og nye løsninger. Mulighetene er mang- foldige og strekker seg fra tilpasninger av kommunenes omsorgstrapper for en sterk satsning på implementering av velferds- og helseteknologi koblet til et fremtidsrettet Regionalt Responssenter, forbedring og utvikling av eksisterende og nye tjenester, tverrprofesjonell sam- handling og kompetansebygging. I til- legg ligger det også flere store muligheter knyttet til planlagte endringer i regionens sykehusstruktur med nytt sykehus for Nordmøre og Romsdal (SNR) med tilhørende opprettelse av et nytt distriktsmedisinsk senter (DMS) med et fremtidsrettet fokus på behandling, samhandling, forskning, utvikling og innovasjon.
Samhandling for fremtidens helsetjenester
I løpet av 2019 etableres HIS som en selvstendig og uavhengig organisasjon i form av et offentlig eid, nonprofitt AS, hvor kommuner, Helse Møre og Romsdal HF og Møre og Romsdal fylkeskommune i dag har eierandeler. Senteret er finansiert gjennom en tredelt samfinansieringsmodell med grunnstøtte fra Helse og omsorgsdepartementet, egenfinansiering fra eiere og eksterne prosjekttilskudd. Den funksjonelle organisering bygger opp om kjerneområdene som HIS skal fokusere på og hvor forskning, utvikling og innovasjon danner grunnlaget for aktivitetene. Aktivitetene er drevet av behov og kunnskap og brukermedvirkning er sentralt (fig 2). HIS sine aktiviteter er rettet mot befolkningen og samfunnets reelle behov for kunnskapsbygging, tverrfaglig samhandling og forskningsdrevet innovasjon for utvikling og forbedring i helsetjenesten. I dette arbeidet forsøker senteret å knytte sammen brukere, pårørende, frivillighet, kommuner, helseforetak, forskning- og utdanningsinstitusjoner og andre offentlige og private aktører på en ny og samskapende måte (fig 1).
I FoUI arbeidet har HIS et helhetlig perspektiv innen helseområdet, men med et særlig fokus rettet mot primærhelsetjenesten og tverrfaglig samhandling. For senteret er det viktig at prosjektene og FoUI aktivitetene skjer i tjenestene, sammen med tjenestene. Av erfaring vil en tjenestenær gjennomføring som bygger på reelle behov, tilgjengelige ressurser og som ivaretar en høy grad av brukermedvirkning har større muligheter for å kunne videreføres i tjenestene etter endt prosjektperiode17. Dermed kan veien fra prosjekt til innføring og videreføring i eksisterende tjenester forkortes. Tette samarbeid mellom deltakere i prosjekt legger også til rette for kompetanseoverføring mellom partene. Dette er spesielt viktig i tverrfaglige og tverrsektorielle prosjekter der det ofte kan eksistere barrierer for samhandlingen. Helt siden oppstart har senteret vært både gjennomfører og knutepunkt i prosjekter og arbeidet lidenskapelig for å redusere barrierer, øke samhandling og kompetansebygging mellom samarbeidspartnerne.
Brukermedvirkning er som nevnt et grunnprinsipp i aktivitetene ved HIS og sammen med partnerne ivaretas dette blant annet ved å benytte tjenestedesign og elementer fra denne metoden inn i FoUI arbeidet, fra innsiktsarbeid til evaluering. Som metode er tjenestedesign blitt vist å være et godt verktøy for å inkludere brukere blant annet gjennom å fremme deltakelse, motivasjon og kreativitet blant deltakerne. Den bidrar også til at brukerne, fra tilsatte til tjenestemottaker, pårørende og borgere opplever å bli hørt og respektert, og at meninger og opplevelser blir hensyntatt og innlemmet i løsningen18. Metoden er godt tilpasset senterets arbeidsmåte og visjon ved at den også vektlegger en tverrfaglig tilnærming til utfordringene.
Figur 1: figuren viser HIS sine fire kjerneområder (t.v.) og sentrets sin samfunnsrolle som knutepunkt.
Fra prosjekt til implementering
For å imøtekomme senterets opprinnelige og relativt ambisiøse målsetning fokuserer HIS på konkrete prosjekter som tar utgangspunkt i muligheter forbundet med behovet for og ønsket om nye løsninger i helsetjenesten. Senteret har siden oppstarten arbeidet med flere FoUI prosjekter og i arbeidet har det vært et gjennomgående fokus på: utvikling av tilpassede og personsentrerte løsninger, helhetlige løsninger gjennom økt forståelse av elementene, økt grad av tverrfaglig samhandling, kunnskapsbygging og tjenesteutvikling med økt bruk av teknologi og data. Utviklings- og innovasjonsarbeidet er erfarings- og kunnskapsbasert, forskning og bruk av forskningsmetodikk er sentralt. Sammen med partnere forsøker senteret å ta i bruk ulike tilnærminger og metoder som intervensjonsstudier, translasjons- og følgeforskning, tjeneste- design, kvalitetssikring og evaluering. For å gi et klarere bildet av aktivitetene presenteres to pågående prosjekter som senteret er involvert i. Prosjektet Hjemmesykehus er et samarbeidsprosjekt mellom Helse Møre og Romsdal HF, Sintef, USHT, Sykehusapotekene Midnorge HF og Helseinnovasjonssenteret med kommuner og Regionalt Responssenter. Tidsrammen for prosjektet er fire år (2018-2022) og prosjektet er finansiert av Helse-Midt. Prosjektet Min T2D: helhetlig helsetjeneste er et treårig samarbeidsprosjekt (2019-2021) mellom Diabetesforbundet, NTNU med CERG, Helse Møre og Romsdal HF, USHT, Tieto og Helseinnovasjonssenteret med kommuner og Regionalt Responssenter. Prosjektet er finansiert av Ekstrastiftelsen.
Figur 2: Figuren illustrerer den funksjonelle organiseringen ved HIS. FoUI danner grunnlaget for aktiviteten innenfor satsningsområdene og hvor den er drevet av behov og hvor kunnskap og brukermedvirkning står sentralt.
Hjemmesykehus:
Formålet med prosjektet «Intravenøs antibiotikabehandling i hjemmesykehus» er å utvikle, teste, evaluere og implementere et nytt pasientforløp, som ved bruk av samhandling og teknologi skal bidra til å gi pasienter økt innflytelse og mestring ved å være aktive deltakere i egen behandling. Nye løsninger muliggjør behandling og oppfølging av pasienter som har behov for langvarig intravenøs antibiotikabehandling i eget hjem (fig 3). Modellen testes for utvalgte diagnosegrupper som inkluderer både medisinske og kirurgiske diagnoser (borreliose, infeksjoner i nedre luftveier, endokarditt, betennelsessykdommer i sentralnervesystemet, empyem, spondylodiskitt, osteomyelitt, protese/ osteosynteseinfeksjoner, pyogen/ septisk artritt). Pasientene må i tillegg oppfylle andre inklusjonskriterier som blant annet: være over 18 år, samtykkekompetent, infeksjoner må ikke kunne behandles med antibiotika peroralt i monoterapi og aktuell intravenøs antibiotika må egne seg for administrering i valgte infusjonspumper. Pasientforløpet inkluderer bruk av teknologi for trygghet, mestring og avstandsoppfølging. Nytt i samhandlingen er at pasienter følges opp hjemme av Regionalt Responssenter og sykepleiere i kommunalt ambulant responsteam, i henhold til individuell behandlingsplan hvor sykehuslege til enhver tid er medisinsk ansvarlig for pasienten.
Organisering av det nye pasientforløpet er komplekst, på tvers av instanser og ulike fagområder. Dette innebærer et stort behov for kunnskap om både pasienters, pårørendes og ansattes behov, felles problemforståelse, engasjement og felles entusiasme. Tjenestedesignmetodikk ble valgt som fremgangsmåte for å imøtegå disse behovene ved utvikling av tjenesteforløpet. Som tidligere nevnt er tjenestedesign, eller design thinking, en metodisk tilnærming for å utvikle innovative løsninger med utgangspunkt i reelle brukerbehov, hvor samskapende prosesser bidrar til løsninger som kan integreres i tjenestene og samtidig gir brukerne bedre mulighet til å mestre eget liv og helse.
I hjemmesykehus prosjektet har det lyktes å sette sammen en prosjektorganisering som fasiliteter for reell samskaping mellom aktørene. Ansatte fra de fem likeverdige partene i prosjektet utgjør arbeidsgruppen som møtes ukentlig for å sikre felles forståelse og fremdrift av utviklingsarbeidet. Alle deltakere er likeverdige partnere og har komplementære ferdigheter og erfaringer for å kunne utvikle brukervennlige, bærekraftige og gjennomførbare tjenester. Sykepleiere fra sykehus og kommune, leger, smittevernansvarlig, IT- ansvarlige, EPJ-ansvarlige, teknikere, klinisk farmasøyt, tjenestedesignere, innovasjonsrådgivere og forskere er representert for å sikre ivaretakelse av forskjellig kompetanse, ulike perspektiver og erfaringer. Utvikling av den nye løsningen er utformet i tett samarbeid med tjenesteyterne fra alle berørte instanser, og dette har trolig vært en avgjørende faktor for å designe en kvalitativ god løsning som ikke ville vært oppnåelig uten deltakelse av alle parter. Samskapingsprosessen har realisert en bred følelse av eierskap og felles forståelse av brukerbehovene, og ikke minst at tjenesten blir gjennomførbar og bærekraftig i normal drift.
Aksjon og forskning skjer hånd i hånd i dette prosjektet; aksjonsdelen gjennomføres for å utvikle, pilotere og implementere den nye hjemmesykehus-modellen, og praksisnær forskning evaluerer prosessen ved å beskrive og analysere det som foregår og hva som kommer ut av det. Denne nye kunnskapen skaper grunnlaget for fortløpende refleksjon og læring, som igjen bidrar til justering og forbedring av modellen. En slik iterativ tilnærming vil bidra til at den nye modellen er integrert i tjenestene ved prosjektslutt.
Figur 3: Utvikling av nytt tjenesteforløp i samhandlingsprosjektet hjemmesykehus med milepeler frem til i dag og målsetninger for videre prosjektperiode
MinT2D
Prosjektet Min T2D søker å utvikle en ny helhetlig, pasientsentrert tjenestemodell for personer med type 2 diabetes (T2D). Diabetes, som er en av de hyppigste forekommende folkesykdommene og ofte forbundet med langvarige sykdomsforløp, bidrar til et betydelig press på første- og andrelinjetjenesten hva gjelder diagnostisering, behandling, medisinering, rehabilitering og oppfølging. Det at diabetes ofte er forbundet med langvarige sykdomsforløp kan bidra til relativt store kostnader både for helsevesenet og samfunnet. Samtidig påhviler det individet selv et ansvar om kunnskap om egen sykdom, egenmestring og egenbehandling hvor god veiledning, opplæring og oppfølging er en forutsetning for å bygge helsekompetansen hos borgerne.
Med utgangspunkt i spørsmålet «Hva er viktig for deg?» søker prosjektet å skape en samhandling mellom forskningsmiljø, kommune-, spesialisthelsetjeneste og frivilligheten. Ved hjelp av kompetansedeling, forskningsmetodikk og tjenestedesign vil samarbeidet kunne lede til utvikling og implementering av en ny tjenestemodell. Samtidig tilpasser og anvender prosjektet forskningsresultater fra laboratoriet direkte inn i tjenesten og utviklingen av den. Ved bruk av personsentrerte og tilpassede tiltak som fysisk aktivitet, ernæring, fysioterapi, kunnskapsbygging, mental helse og motivasjon ønsker prosjektet på lengre sikt å bidra til livsstilsendring og forebygging av sekundærlidelser hos borgere med T2D. Tjenesteutviklingen og testingen følges av en intervensjonsstudie for å måle og evaluere effekter av de tilpassede tiltakene.
Foruten litteraturstudier, fag- og ekspertbidrag ble det i tidlig fase benyttet metoder fra tjenestedesign i prosjektprosessen. Prosjektet har benyttet samskapende workshop og dybdeintervju som brukersentrerte metoder i innsiktsfasen, og nytteverdien har vært stor. Intervju med type 2 diabetikere har gitt uvurderlig innsikt fra førstehåndsbrukerne og har avdekket behov som på flere måter har tvunget oss til å tenke nytt. Gjennomførte arbeidsmøter med medarbeidere i tjenestene gav verdi langt utover innspill og nye ideer. Den har gitt deltakerne et felles eierskap til prosjektet og vekket et engasjement som gjør at samtlige deltakere ønsker å bidra videre.
Innsiktsfasen vil danne grunnlag for justering av prototypen og ytterligere testing, før tjenestemodellen er tilstrekkelig utviklet for bruk og gjennomføring av intervensjonsstudien. Studien tar sikte på å inkludere rundt 60 deltakere, dette vil danne et grunnlag for videre utvikling av tjenestemodellen og målrettede tilpassede tiltak, med målsetting om overføring til drift i løpet av 2021.
