Sikkerhet – hva er det?

Våre ledere samles – de drar på ledersamlinger. Der diskuteres mangt og mye – og det er med stort alvor. Selvsagt – det er jo deres mandat.

Intervjuet av Arild Egge, red

Man blir borte en formiddag eller noen dager, der isolasjonen skal gi rom for refleksjon og ­utmeisling av tunge prinsipper og styringsstrategier. Det er helt klart hevet over det nivå jeg befinner meg på – klinikeren. Det er eksklusivt og noe opphøyd over det, og man stiller ikke så mye spørsmål ved det, fordi vi alle er flasket opp med en hierarkisk tankegang – det er sånn det er. Ledelsen – og oss andre.

Mellomlederen blir av og til med på disse samlingene og lever litt i begge verdener – gjennom disse får vi glimt av innsikt i hva som skjer i de høyere sfærer. Det kan noen ganger være beroligende å høre «siste nytt», til og med positivt når det ryktes at man kanskje har fått gjennomslag for noe. Andre ganger er det foruroligende nyheter som kommer oss for øret som kanskje bekrefter at en større gjennomgang er på vei: «Legeressursprosjektet» rulles nå ut – da er det ingen som tror at dette er fordi vi skal få flere stillinger!

Men, stort sett oppleves det som «parallelle virkeligheter»: Ledelsens seriøse seminarer om pasientsikkerhet i foretaket handler om meldesystemer, rapporteringsfrekvens, etablering av e-håndbøker, om prosedyrer er fulgt eller ikke. For oss handler kvalitet og sikkerhet for pasienten i sykehuset om nok tid til pasientarbeidet, bemanning, at faglige argumenter har gjennomslags- kraft, helt oppdaterte IKT-løsninger, at utstyrsanskaffelser prioriteres og at nedslitt utstyr erstattes – uten kamp. For klinikeren er det som regel selvsagt at man ønsker å yte best mulig – og befinne seg på et state of the art – nivå, eller til og med bedre. Et fagmiljø som får vilkår for å fungere, vil med stor sannsynlighet sikre både forskning og fagutvikling – bedre enn alle prosedyrehåndbøker hjelper til.

Formelle tiltak som E-håndbøker, meldesystemer er gode tiltak som skal brukes, men sikrer bare bunnsvillen i organisasjonen. Over der skal fagmiljøet arbeide for vekst og utvikling. Achilles (meldesystemet) hjelper ingen pasient, men er et verktøy i dagens linjestyrte byråkrati for å bli hørt – både ved farlige hendelser og når en ønsker å mest effektivt fremme krav om utstyrsanskaffelser – faktisk! Det tvinger fram en behandling man ikke ellers makter å oppnå med bare faglige argumenter. I pasientskader MÅ det være på plass en melding i dette systemet om saken får etterspill – for da er det mest fokus på OM den var meldt eller ikke!

Når ledersamlingen for eksempel diskuterer pasientsikkerhet – er dette selvsagt viktig. Likevel kan disse samlingene – som ofte holdes utenfor sykehuset – fremstå som nettopp det i overført betydning også – bortenfor vår – og pasientens virkelighet. Er de da relevante? Når man kommer tilbake etter en slik samling – og i den kliniske hverdag ikke kan innfri de helt konkrete krav vi har til endring og nyanskaffelser som anses helt nødvendig for drift og sikkerhet – er ikke det en bekreftelse av at tog og vognsett har mistet kontakt. Dagens ledere har svært begrensede prokura til å påta seg ansvar for utgifter – i bemannings og de fleste utstyrsanskaffelser i praksis «kastrert». Omvendt er de derimot med sin stilling ansvarlig for sitt budsjett på størrelse med mellomstore norske bedrifter. Selv om det finnes rimelighet i systemet og en sjelden avgang skjer i minnelighet – så er man ganske «svinebundet» – og kontrollen ovenfra er lett.

Evner den nåværende organiseringen av sykehusene å ta sikkerheten på skikkelig alvor – ut over å sørge for å ha papirene i orden , når ulykken er ute?