Vi trenger våre lokalsykehus – mer enn noen gang

Diskusjonen om lokalsykehusenes framtid raser videre. Et vesentlig poeng som nå løftes fram er et mer strukturert samarbeid mellom store og små sykehus.

Av Sven Erik Gisvold
Professor emeritus/overlege, St. Olavs Hospital, Medlem av Helsetjenesteaksjonen

Voss sykehus har blitt framholdt som eksempel. Det foregår en oppgavefordeling mellom Haukeland og Voss. Voss avlaster det store sykehuset og gjør i tillegg en viktig jobb for lokalsamfunnet. Dette har man også gjort i Sør Trøndelag, med stor suksess. Det ble ganske hurtig klart at det nye sykehuset i Trondheim var overfylt fra første øyeblikk. Derfor har man overført en rekke spesialoppgaver til Orkdal og Røros Sykehus. I tillegg til mye annet gjøres på Orkdal nesten all laparoskopisk galle- kirurgi, avansert robotkirurgi innen gynekologi og urologi, protesekirurgi og fedmekirurgi, alt i tråd med St. Olavs rutiner. På Røros gjøres over 2000 dag-kirurgiske inngrep årlig i tillegg til poliklinikker og dialyse. Både Orkdal og Røros er en del av St. Olavs hospital HF, på samme måte som Voss er en del av Helse Bergen. Vi ser den samme utviklingen også andre steder i landet. Drammen Sykehus er overfylt og må bruke Kongsberg Sykehus, som nå i økende grad overtar utvalgte funksjoner. Det samme skjer i Østfold hvor det nye sykehuset ble altfor lite. Også det nye sykehuset på A-hus ble for lite, og har nå gått i allianse med Kongsvinger. Kristiansund kjemper også for sitt sykehus. Selv er jeg overbevist om at de vil leve videre, men at de må gjennom en diskusjon om funksjonsfordeling med de andre sykehusene i regionen. Problemstillingen er høyst levende også i Nord-Norge og Innlandet. Til alt overmål planlegges nå nye sykehus i Drammen og på Nordmøre med enda færre sengeplasser.

Budskapet synes åpenbart

Fremtiden ligger i at sykehus innen et geografisk område samarbeider tett og har en fornuftig funksjonsfordeling. På denne måten vil de små sykehus gjøre en viktig jobb for storsamfunnet og i tillegg ivareta viktige behov for lokalsamfunnet. I en slik modell vil diskusjonen om et minimum befolkningsgrunnlag for de mindre sykehus, et av Høies hovedpoeng, bli gammeldags og mindre interessant. Men dette krever at fagfolk setter egne kjepphester til side og bidrar til en fornuftig funksjonsfordeling og samarbeid mellom sykehusene. Små sykehus som vil leve sitt eget liv og insisterer på å være «fullverdige», vil nok få vanskeligheter med å lykkes på lang sikt. Et kjerneproblem er at dersom vi fagfolk går i strupen på hverandre og ikke blir enige om en fornuftig funksjonsfordeling vil det være fritt fram for byråkrater og konsulenter (med beskjeden medisinsk kompetanse) å bestemme hva som skal skje.

Antall sykehussenger i Norge er halvert på 40 år

Vi hadde cirka 22 000 somatiske senger omkring 1980, nå har vi drøyt 10 000 Pasienter får alvorlige komplikasjoner og dør fordi sykehusene ikke har plass til dem og sender dem ut for tidlig. Sammenhengen mellom overfylte sykehus og alvorlige komplikasjoner er godt dokumentert. Det er mange stygge eksempler. Et grelt eksempel er rapporten i VG 16.april, der de forteller om 1560 eldre pasienter (over 75 år) som ble sendt hjem mellom kl 22 og 07. 400 av disse var over 90 år. Dette ble åpenbart gjort fordi sykehusene var overfylte. Ingen kan vel påstå at det ble gjort fordi det var god medisin? Også i dette perspektivet må vi ta vare på de sykehussenger vi har. Det er vanskelig å forstå at våre ledere og politikere ikke tar dette mer alvorlig. Nedbygningen av våre sykehus må stoppes! Det er åpenbart at vi trenger langt flere sykehussenger, både lokalt og sentralt i Norge. For øvrig er reduksjonen i psykiatriske institusjonsplasser enda mer alvorlig. Det er også skuffende at ikke flere leger engasjerer seg i problemet. Hva med å melde seg inn i Helsetjenesteaksjonen som har dette som en av sine hovedsaker?

Hva med akutt kirurgi?

Man må bli enig om hva man diskuterer og hva som ligger i begrepet akutt kirurgi. Alle skjønner at stor og avansert kirurgi i hovedsak bør sentraliseres, både dag og natt. Men sykehus som nå er truet, og som årlig opererer 2-4000 pasienter i året på dagtid, må ha personell i vakt døgnet rundt for å ta vare på de pasienter man har operert. Det vil si at man må ha kirurg, anestesilege, spesialsykepleiere og røntgenpersonell i vakt. All fornuft tilsier at disse også kan ta seg av en del andre akutte situasjoner som inntreffer i nærområdet også på ubekvem tid. Hvilke som opereres lokalt, og hvilke som sendes videre etter å ha blitt primærbehandlet/stabilisert, vil avhenge av den kliniske problemstilling og personellets kompetanse. De fleste steder blir det aktuelle personell løpende skolert innenfor såkalt skadebegrensende kirurgi, som er det viktigste når det gjelder å redde liv. Det handler om å sikre luftveier og pustefunksjon og stoppe blødninger. Det er ingen penger å spare på ikke å utføre noe akutt kirurgi. Personellet er der døgnet rundt allikevel. Det er meningsløst å påstå at personell på disse sykehusene ikke har kompetanse fordi de bare opererer 1 akutt pasient i uka – hver enkelt kirurg opererer totalt sett ofte mer enn kolleger ved store sykehus.

Diskusjonen om lokalsykehusene handler ikke primært om arbeidsplasser, det sentrale er behovet for trygghet ved akutt medisinsk nød, slik at folk fortsatt vil bosette seg også i distriktene – hvor det meste av vår verdiskapning foregår. I akuttmedisinen snakker man ofte om «The first hour quintet» , fem typer hendelser som er de vanligste og hvor tiden er kritisk : akutte skader, pustevansker, slag, akutte brystsmerter og hjertestans. Ved et lokalsykehus som har nøkkelpersonell i vakt, kan de fleste få utført avgjørende diagnostikk og akutt hjelp før en eventuell videre transport til det store sykehuset. Og – det finnes ikke god dokumentasjon for at sentralisering og stordrift er verken billigere eller bedre. Erfaringene tyder på det motsatte. For øvrig bør man snarest innse at alle sykehus – også de mindre, må ha sin egen lokal ledelse. Dette er ikke til hinder for samarbeid. Det å ha en entusiastisk lokal leder som brenner for sitt sykehus må ikke undervurderes.