Are Brean

Overlegen fortsetter serien om overleger som har gjort seg bemerket ved å gjøre en stor innsats på også andre områder enn sitt daglige virke som overlege.
Intervjuet av Anne-Karin Rime

Hvorfor ble du lege og senere nevrolog?

Jeg hadde tatt mellomfag i statsvitenskap og skulle begynne på hovedfag. Faget var morsomt, men jobbutsiktene mindre morsomme. Dermed hoppet jeg over til medisin – og har aldri angret. Nevrologi ble det fordi faget tiltalte meg: Analytisk, praktisk, variert – og med kroppens mest fascinerende organ i sentrum!

Hvilken annen spesialitet var aktuelt?

Det var bare ett annet alternativ for meg: Rettsmedisin, som jeg arbeidet med under studiene. I likhet med nevrologi passer det for oss med en grunnleggende analytisk legning kombinert med behov for litt praktisk håndverk.

Hvor fikk du ditt engasjement til å bli sjefredaktør fra?

Jeg har alltid vært opptatt av tekst, vitenskap og fagformidling. Men planen var aldri å gjøre dette på heltid. Jeg forlot jo statsvitenskapen nettopp for å unngå en ren skrivebordsjobb, og trivdes godt med å kombinere klinisk arbeid, forskning og bistilling som medisinsk redaktør. Men så lot jeg meg overtale til å søke denne jobben. Heldigvis har jeg ikke angret, selv om jeg fortsatt savner pasientkontakten.

Du er forfatter av kokebøker?

Ja, det har blitt slik av ulike grunner. Jeg har hatt en livslang interesse for mat og sansing. Kokebokforfatter ble jeg da jeg på butikken så hva student­ene puttet i handlekurven og så rom for inspirasjon og forbedringer i valgene. Kokeboken er mitt bidrag til å forsøke å inspirere til å få mer variasjon i matveien deres. Jeg har vært opptatt av smak som fysiologisk fenomen. Smak er en syntese av alle sanseinntrykk som inngår i et komplisert samspill. Hjernen vår er programmert til å lengte etter salt, fett og raske karbohydrater. Det mange ikke vet er at hørsel også er viktig for smakssansen sammen med lukt. Luktesansen blir redusert med alderen og måltidene bør gjøres mer sanselige.

….og musikkbok?

Jeg har alltid vært fascinert av musikk og tanken min var egentlig å bli organist. Det var imidlertid to problemer: Jeg øvde ikke nok og er mer naturvitenskapelig enn religiøst anlagt, slik at arbeidshverdagen ikke ville bli helt det jeg ønsket. Boken «Musikk og Hjernen» ble til etter at jeg begynte som første­amanuensis på Musikkhøgskolen. Både Geir Olve Skeie på Griegakademiet og jeg manglet lærerbok, og da var det like greit å skrive en selv. Det er nå et fag som heter musikkens nevrobiologi og det er givende å undervise studentene om emnet.

Hva har gjort mest inntrykk på deg i din karriere?

Som kliniker: All verdighet og klokskap som så mange mennesker møter alvorlig sykdom og død med. Som redaktør: Alt gratisarbeidet som norske leger, på toppen av krevende lange arbeidsdager, legger ned i å skrive og kvalitetssikre den medisinskvitenskapelige litteraturen. Ikke minst gjelder dette fagvurderne, som ikke engang får noen formell anerkjennelse for sin usynlige gratisinnsats. Det er en dugnad som gjør meg stolt på norske legers vegne.

Hva er du mest stolt over å ha fått til?

Mine fem barn.

Yrkesmessig, hva er du stolt av da?

Jeg tror jeg (med rette eller urette) ble oppfattet som en god kliniker. Det å være der for pasientene og gjøre en forskjell er noe av det jeg har satt mest pris på. Jeg prøvde å holde på klinisk virksomhet et år etter at jeg startet som redaktør i fulltid, men opplevde at jeg ikke greide å holde meg faglig godt nok oppdatert. Nå jobber jeg ikke ­klinisk lenger.

Hva er du mest ergerlig over og ikke ha fått til?

Jeg har noen irriterende personlighetstrekk som jeg hverken klarer å endre eller klarer å avfinne meg med. Kanskje når jeg blir gammel og klok?

Hva gjør du for å «lufte hodet»?

Turer i skog og mark, musikk og mat. Og å sjonglere eller spille piano på kontoret når jeg sitter fast i en tekst eller en problemstilling.

Hvilke råd vil du gi til unge overleger i dag?

Ikke hør for mye på gamle overleger.