Forskning i bistilling
Universitetet i Oslo. Medisinsk fakultet

310 overleger i sykehus har bistilling ved Universitetet i Oslo (UiO). Det typiske er full overlegestilling ved sykehus og en 20 % stilling ved universitetet i tillegg. Lønnen er ikke spesielt høy, og kravene for å få en professor-II stilling er like de som kreves for I-stilling. Det å både skulle drive forskning på så høyt nivå, og i tillegg ha en klinisk overlegestilling virker krevende.

OVERLEGEN har snakket med dekan Ivar Gladhaug ved det medisinske fakultet UiO, med advokat i Legeforeningen Bente Kvamme og seniorrådgiver i likestilling og mangfold ved UiO, Hege Elisabeth Løvbak, samt tillitsvalgt for legene ved fakultetet, Svend Davanger.

Det medisinske fakultetet ved universitetet i Oslo ble reorganisert i 2009, som følge av etableringen av OUS. Det ble sett som gunstig å speile OUS sin organisering, og instituttene ble samlet i 3 institutter, der Institutt for klinisk medisin er det største. Det er her de fleste sykehus­leger har sin tilknytning til fakultetet.

Overleger i sykehus har som oftest stilling ved Institutt for klinisk ­medisin.

Her har man nær 50 ­«Fulle stillinger», dvs professor eller 1. amanuensis. De fleste av disse er 100 % stillinger og mange har en 20 % bistilling i ­sykehus. Videre har man ca 310 «20% stillinger» dvs professor II eller 1. amanuensis 20 % stilling. Det er her overlegene ved sykehus kommer inn, ved at de har full stilling (100%) på sykehus og deltidsstilling i universitetet. Fra fakultetets side er det kostbart å ha så mange personer i deltidsstillinger, idet dette gir mer kompleks administrasjon, men på den annen side er det hensiktsmessig gitt vårt oppdrag å gi oppdatert, forskningsbasert undervisning over hele det kliniske spektrum av fagom­råder. Av de 310 kombina­sjonsstilling­ene er ca 80 finansiert av Oslo universitetssykehus (OUS) og 10 av Akershus universitetssykehus (Ahus). Under­visningen som blir ­utført i disse sykehus-­finansierte ­stillingen utgjør 10-12 % av all ut­ført undervisning i profesjonsstudiet i ­medisin. Vi opp­lever en stor ­interesse for disse stilling­ene, og noen ­steder stor konkurranse om å få disse stillingene. De fleste som søker har nok et genuint ønske om å få drive med forskning og få drive med forskningsbasert undervisning. Lønnen ligger typisk mellom 140.000 kr og 190.000 kr pr år.

Det er ikke høy lønn?

Nei, her må vi jo følge universitetets lønnssystemer, som ikke er like gunstig som sykehusenes. Men i 2012 inngikk vi en avtale med sykehusene «våre», OUS og Ahus, om felles utlysning av disse stillingene, og her fikk vi også til at man fikk krav på 1 dag pr uke til forskning i sykehusavdelingen i tillegg til 1 dag pr uke til forskning og undervisning for universitetet.

Advokat Bente Kvamme i Lege­foreningen utfyller dette: Professor II stillingen om­fattes ikke av ­hovedtariffavtalen i Staten. I Personalhånd­boken står det at departementet har ­administrativt bestemt at stilling som professor II skal avlønnes med 1/5 av professor stillingen. Videre er det slik at det finnes sær­-regler for visse typer bistillinger, som gjør at det kan nyttes midlertidig ansettelse, og at ­åremålene kan være fra 2 til 6 år.

Selv om lønnen i II-stillingene er knyttet opp mot Professorstillingene så fastsettes lønnen ut fra individuell kompetanse, rekrutteringshensyn el.l., på samme måte som ved tilsetting i andre stillinger. Videre er det slik at ved enhver forlengelse av en tids­begrenset stilling er å betrakte som et selvstendig tilsettingsvedtak og gir dermed adgang til å endre ­lønns­plassering dersom det er aktuelt.

Hva omfatter arbeidstiden?

Vi spør dekan Gladhaug. II-stillinger har samme krav til ­kompetanse som I-stillingene, og II-stillingene har 50% av tiden avsatt til forskning på samme måte som I-­stillingene. Den omfatter timeplan­festet undervisning, eksamenstimer og veiledning av studentoppgaver. Tid til veiledning av dr.grads stipendiater skal gå av forskningsdelen, mens disputas­arbeid og bedømmelseskomitearbeid inngår ikke i dette. Det er en generell forpliktelse man påtar seg ved å ta en universitetsstilling. Tidligere sa man 45 % forskning, 45 % undervisning og 10 % universitetsadministrasjon inkl. disputaser, komitéarbeid osv, men det ble for noen år siden besluttet å forenkle dette til 50/50 og anse de nevnte oppgaver som generelt universitetsarbeid. Dette er nå innarbeidet i alle stillingsbeskrivelser for utlysning av akademiske toppstillinger og som sådan en del av stillingsinstruksen.

Advokat Bente Kvamme i Legeforen­ingens JA avdeling:

Professorkompetanse forutsetter betydelig vitenskapelig produksjon ut over den som kreves til en doktorgrad. Hovedvekten skal legges på vitenskap­elige arbeider, samt på forsknings­-ledelse og deltagelse i forsknings­prosjekter. Forskningen skal være av høy kvalitet og vise både dybde og ­bredde. Forsk­ningen skal reflektere en selvstendig forskningsprofil og vise evne til å ta opp nye problemstillinger. Vedvarende forskningsaktivitet er en forutsetning for tildeling av professorkompetanse. Dekan Ivar Gladhaug tilfører: Det er kun personer som er ansatt i mer enn 50 % stilling som førsteamanuensis ved universitetet som kan søke om opprykk til professor. Personer som er ansatt i tilsvarende stillingsprosent som forsker ved universitetet kan søke om bedømmelse som «forsker med professorkompetanse».

Dette gir jo ikke rett til professorstilling, men det kan ha lønnsmessige konsekvenser. Forskere som ikke er ansatt ved universitetet omfattes ikke av denne ­ordningen. Her hjelper det ikke å ha forskerstilling ved sykehuset.

Kan kravet om at det minst skal være en kvinne i alle komiteer føre til økt byråkratisk belastning for kvinnene, og dermed vanskeligere å komme i posisjon til opprykk til professor-­stilling (Professor-I)?

Gladhaug: Her bestemmes regel­verket av departementet. Dette er en problemstilling som vi har bragt inn for departementet. Kravet er at det er kun fra full stilling at man kan be om vurdering for opprykk. Vi har fortsatt ikke like mange kvinner som menn i disse stillingene, og dermed kan nok dette kravet om kvinnerepresentasjon føre til en viss ekstrabelastning for kvinnene i disse stillingene.

Hege Elisabeth Løvbak er seniorrådgiver likestilling og mangfold ved UiO:

Tematikken har vært oppe til diskusjon ved flere anledninger, blant annet i universitetsstyret og i koordineringsgruppen for likestilling. Mye arbeidsbelastning kan komme på de få kvinnene som arbeider ved enheten. Det er derfor viktig at lederne ved en­hetene er bevisste på fordeling av nettopp denne type oppgaver og/eller annen type ikke-meriterende arbeid, slik at man unngår å belaste det under­representerte kjønn unødig.

Finansierer sykehusene egentlig universitetet? Dere tar overhead av lønns­midlene som sykehusene selv betaler til disse kombinasjonsstillingene, kan man si at sykehusene finansierer universitetet?

Gladhaug: Av de 90 kombinasjonsstillingene finansiert av OUS og Ahus tar UiO en overhead på 15%.Totalt sett kommer ca 8 % av fakultetets inntekter fra overhead. Vi tar også overhead for stipendiater fra Forskningsrådet, men ikke for stipendiater fra for eksempel Kreftforeningen eller andre ideelle institusjoner. Overhead-inntektene går generelt til kostnadsdekning ved det å ha ansatte. Sykehusene eier riktignok areal­ene som Institutt for klinisk medisin ­disponerer, men univer­sitet dekker drift inklusive kontorutstyr, inventar, oppgrad­- ering av laboratorie­utstyr etc. Svend Davanger er hovedtillits­- valgt for legene ved det Medisinske fakult­etet (Med.fak.).

Sett fra oss ansatte på Med.fak. har jeg nok en litt annen innfallsvinkel. Problemet er ikke at sykehusene ­finansierer UiO, men at sykehusene tar makt over Med.fak. Organiseringen av OUS la føringer for organisering av fakultetet. Det var en stor kamp om dette da organiser­ingen ble vedtatt. Videre har vi den situasjonen at mange vitenskap­- elige ansatte vet at lønnen deres ­kommer faktisk fra OUS, slik at lojaliteten ligger hos ­sykehuset og ikke hos Med.fak. Vi ser blant annet at når de publiserer artikler, oppgir de OUS tilhørighet, men ofte ikke UiO-­tilhørighet. OUS har også stor forskn­ingsfinansiering, mens Med.fak. har nesten ingen. Så OUS er den sterke storebroren, Med.fak den fattige ­fetteren.