Forskning på et mindre lokalsjukehus – utfordringer og muligheter

Jeg har arbeidet ved sjukehuset Namsos siden slutten av 1980-tallet som ­indremedisiner og seinere også som endokrinolog. Jeg disputerte i 2014 basert på thyreoideastudier utgående fra HUNT2 og HUNT3. Jeg var en av de første ­somatiske legene som disputerte ved vårt sjukehus.

Det var en god del utfor­­- dringer knyttet til å forske på et mindre sjukehus. Det forelå begrenset forskningskompetanse ved sjukehuset, og de med kompetanse var travle klinikere med litet tid til å gi råd. I praksis var jeg derfor avhengig av lange bilreiser til Levanger og Trondheim å treffe veiled­- erne mine. Distansen fra Namsos til Trondheim er 200 km. Av og til sto jeg fast i konkrete problemstillinger, og det kunne gå dager- eller i verste fall uker- før jeg fikk tak i personer som kunne gi råd.

Jeg fikk stipend via Extrastiftelsen. Min søkerorganisasjon var Stoffskiftefor­bundet. Jeg kan ikke få fullrost min søkerorganisasjon. Stipendet fra Extra­stiftelsen tilsvarte imidlertid kun ca. 60 % av mitt tidligere lønnsnivå, men jeg fikk ­anledning til å fortsette å gå tertiærvakter på medisinsk avdeling på sjukehuset, og dette kompenserte litt av inntektstapet. En av studiene jeg gjorde gikk på sammenhengen mellom stoffskiftet i HUNT2 og seinere risiko for brudd. Det var en stor frustrasjon at ingen hadde tatt ansvaret for å gjøre ferdig Bruddregisteret ved sjukehusa i Nord-Trøndelag. Det endte med at jeg selv måtte delta i dette registrerings­arbeidet.

I retrospekt er jeg glad for at jeg fikk anledning til å gjennomføre disse forsknings­- årene. Mine studier var på ingen måte revolusjonerende, men jeg fikk et nyttig blikk inn i forskningsverdenen. Spesielt godt likte jeg statistikk og å se hvordan sam­arbeid (og konflikter) i forskermiljøet fungerte. Dykket i forskermiljøet bekreftet også den oppfatningen jeg lenge har hatt, nemlig at det viktigste arbeidet vi gjør er det kliniske hverdagsarbeidet med pasienter. Jeg har også blitt overbevist om at stedlig forskerkompetanse er helt nødvendig for at forskning skal fungere. Enkelte hevder at dette nå er overflødig, da kommunikasjon i dag kan skje via Skype eller andre nettbaserte løsninger. Jeg vil imidlertid tro at vi under Covid-19-perioden har sett begrensningene ved disse løsningene. De kan ikke erstatte den direkte mennesk­elige kontakten. Ved sjukehuset Namsos arbeider vi fortsatt overfor vår administrasjon for å få ansatt en stedlig forskningsråd­giver.