Råd fra en forskerspire

Forskning – temaet for denne utgaven av Overlegen – er noe mange medisinstudenter nok har et annet forhold til enn mange av våre eldre ­sykehuskolleger. Derfor er jeg glad for å kunne dele mine refleksjoner rundt tematikken.

Av Håvard Ulsaker,
Leder, Norsk medisinstudentforening (Nmf)

Foto: ©dusanpetkovic1 – stock.adobe.com

Akademisk grunnutdanning

De nye forskriftsfestede retningslinjene for medisinutdanningen (RETHOS for de spesielt interesserte), stiller høye krav til akademisk kompetanse hos alle nyutdannede leger i Norge. Vi skal ha inngående kunnskap om medisinsk forsk­ningsmetodikk og kunne gjennomføre et selvstendig forskningsprosjekt. Denne kompetansen er viktig. ­Medisinstudiet er en 6-årig akademisk utdannelse, forskning er grunnmuren i faget vi skal praktisere, og vi må å forstå ingrediensene i den evidensbaserte medi­sinen for å utøve den best mulig.

Forskerlinjen

I tillegg har vi forsker­linjen i medisin, som ble introdusert på starten av 2000-tallet. «En ubetinget suksess», ifølge Geir ­Jacobsen¹. Selv går jeg ­forskerlinjen ved NTNU og deler langt på vei ­Jacobsens entusiasme.

I mitt prosjekt ser vi på endovaskulær behandling av aortaaneurismer i thorax og abdomen. Vi gjør en klinisk pasientstudie på pasienter behandlet med grenede stentgraft for thoracoab­dominale aneurismer. Denne studien kombinerer vi med et eksperimentelt forsøk, hvor vi undersøker et selvutviklet navigasjonssystem som baserer seg på elektromagnetisme for instrumentvisualisering i minimal ­invasive prosedyrer.

Jeg ble ledet inn i pro­sjektet gjennom forskningsinfrastrukturen Framtidens Operasjonsrom. Kombinasjonen av medisinsk og ­teknologisk forskning framsto attraktiv for en ung ­medisinstudent, som fortsatt var litt i tenkeboksen på om han heller ville bli sivilingeniør.

Forskerlinjen har imøtekommet ønsket om en forskerutdanning parallelt med studiet. Prosjektet står til forventningene. Jeg har fått fordype meg i et spennende medisinsk-teknologisk fagfelt som er i stor utvikling. For meg og mine medstud­enter på forskerlinjen ­representerer forsknings­erfaringen også et viktig supplement til medisin­studiet. Egen forskning gir oss en forståelse av hvordan medisinsk kunnskap frembringes, og gir ytterligere respekt for arbeidet som ligger bak de mange faglige anbefalingene og retningslinjene vi blir servert i ­forelesningssalen.

Tålmodighetsprøve

Forskerlinjen har også vært en tålmodighetsprøve og en øvelse i å navigere i et tungt forskningsbyråkrati, som gjør alt annet enn å tilrettelegge for en effektiv og knirkefri produksjon av kunnskap. REK-søknad ganger to, personvernutredning av NSD, dispensasjonssøknad til Helsedirektoratet, samtykkeinnhenting og søknad om registerdata fra FHI er blant hindrene vi har forsert på veien.

Klinisk studie vanskelig

Jeg forstår at helseopp­lysninger må behandles med ytterste varsomhet, men det burde være rom for en mer sømløs prosess enn det meg og mine veiledere har opplevd. Mulig vi har vært uheldige i vårt prosjekt, men jeg tror at godkjenningsprosessen gjør det lite aktuelt for mange studenter å gjennomføre kliniske studier i forskerlinjen. Det er i så fall synd om forskerlinjen utelukkende blir et sted for basalfaglig forskning.

«En oppfordring til mine eldre kolleger blir derfor å åpne forskningsgruppen for en forskerlinjestudent og forklare hvorfor ditt fagfelt er det mest spennende i verden. Vi er nemlig ikke vanskelig å be»

I forlengelsen av en diskusjon om digital undervisning, skrev en eldre kollega til meg med glimt i øyet om forskerlinjen: «Lær oss, underhold oss, hjelp oss til en seriøs forskerutdanning som leder frem til Ph.D-grad». Det er selvsagt en noe karikert beskrivelse av forskerlinjen, men min kollega er inne på noe viktig. Skal vi lykkes som forskerspirer, trenger vi gode veiledere som deler av sin kunnskap, smitter oss med sitt faglige engasjement og korrigerer oss når vi beveger oss på villspor. Jeg har vært heldig med mine veiledere, som stadig imponerer med sine faglige refleksjoner, høye arbeidskapasitet og ryddige søknadsformuleringer. At dette er en nøkkelfaktor for å lykkes med forskerlinjen fremheves også av Eskerud med flere i deres evaluering av veiledning i forsker­linjen².

En oppfordring til mine eldre kolleger blir derfor å åpne forskningsgruppen for en forskerlinjestudent og forklare hvorfor ditt fagfelt er det mest spennende i verden. Vi er nemlig ikke vanskelig å be.


Referanser:
1 Jacobsen, G. W. En ubetinget suksess. (3, 2019). Tidsskrift for Den norske legeforening.
https://tidsskriftet.no/2019/02/leder/en-ubetinget-suksess
2 Eskerud, I., Müller, K. E., Stien, M. H., Guttormsen, A B., Bjerkreim, A. T. (3, 2019). Veiledning av studenter ved Forskerlinjen. Tidsskrift for Den norske legeforening.
https://tidsskriftet.no/2019/02/kort-rapport/veiledning-av-­studenter-ved-forskerlinjen

Corona og studentundervisning

Ved universitetet i Oslo skjer nesten all undervisning nå digitalt. Dette er jo en ny situasjon, både for lærere og studenter.

Forelesningene skjer på zoom, hvor alle studentene (forutsatt at teknikken virker) kan se og høre foreleseren og se samtidig Power Point, og foreleseren kan se studentene, dersom de har på videofunksjonen. Det er det mange studenter som ikke har, og forelesere snakker ofte til en helt svart skjerm, uten noen respons i det hele tatt.

Medisinsk fagutvalg har sendt en ønskeliste til foreleserne:

– Hold pausen hellig – Aktiviser oss – Lek dere i zoom på forhånd – Vi elsker liveforelesninger – Opplys oss OVERLEGEN har spurt leder av Norsk Medisinerstudentforening Håvard Ulsaker om det er rimelig at dette kun er et ansvar for foreleserne, eller om man kan forvente at også studentene tar noe ansvar, ved for eksempel å ha på videofunksjonen, og gi foreleser noe respons underveis. Han svarer: Studentene må også bidra til at digital undervisning blir en god opplevelse. Underviserne bør ta sin del ved å ha liveforelesninger, legge opp til studentaktiviserende læring og overholde pausene. Sam­tidig må studentene følge opp initiativene underviserne tar og bidra i undervisningen der foreleseren ­legger opp til det. Jeg tenker at vi er i en annen situasjon enn i vår. Da hadde studentene stor forståelse for at digital undervisning var noe nytt for universitetene og underviserne, og dermed en forståelse for at det ikke løp knirkefritt. Nå har vi holdt på med dette i 6 mnd og tålmodig­heten er nok ikke helt den samme lenger, og man forventer et mer ­sømløst opplegg.

Til OVERLEGEN sier Ulsaker videre: Dette var en interessant vinkling på problemstillingen. Jeg har ikke tenkt det fra forelesersiden før.

(Red.)