Kjære kolleger

Vi er på god vei inn i neste smittebølge, og hvem skulle for ett år siden trodd at 2020 skulle bli et slikt «Pestens år». Smittevern er blitt det hverdagen dreier seg om, og svært mye vi har tatt for gitt av personlig frihet er ikke opp til oss lenger – i denne perioden. Vi vet ikke hvor lenge det vil vare, og det er krevende for alle. Belastningen for samfunnet er så stor at vi alle ser at dette allerede har gjort stor og varig skade; det vil ikke bare være å starte hjulene igjen. Bildene fra Gardermoen som viser folketomme arealer – 20 millioner færre reisende i 2020 – er et bilde på det hele. Avinor stenger ned og har anslått at tilstanden vil vare gjennom 2021, kanskje normalitet er oppnådd i 23/24? Dette er ett segment av samfunnet, og bare her har mange mistet sitt arbeid – slik er det da videre sektor for sektor. Arbeidsløshet skaper u-helse og regningen vil bli høy. For et år siden ante vi ingenting – og planla sommerferien, familiebegivenheter, kurs og andre aktiviteter bare med et hensyn til hva som passet best inn i de øvrige planer. Nå har vi nye erfaringer og tenker avstand, antall, håndvask og munnbind – vi oppdateres ukentlig på smittetall, R-tallet, karanteneregler og hvor mange som kan samles under samme tak. Man føler seg nå skitten på hendene bare spriten har tørket på huden.

I samfunnet stiger frustrasjonen over tiltakene og debatten går – likevel må det kunne sies at lojaliteten overfor bestemmelsene er god i det norske samfunnet, dugnadsånden bekreftes. Det hjelper at vår økonomi er god og at dermed støtteordninger kan komme på plass. Pandemien har medført at arbeidsledigheten gikk fra «historisk lav» til «den høyeste i etterkrigstiden», og på ett tidspunkt ble det antatt at unntakstilstanden kostet landet 22 milliarder kroner hver måned. Uansett oljefondsmilliarder – dette er kostbart.

Vi koster på oss dette, fordi eldre og enkelte andre utsatte grupper viste seg å tåle Corona-viruset dårlig, ble raskt så syke at de ikke bare måtte hospitaliseres, men ofte også måtte intensiv­behandles; Covid-19 viste seg å ha en høy dødelighet. Før første bølge nådde oss, så vi hvordan helsevesenet i flere europeiske land knelte under denne nye utfordringen og det var bare om å gjøre å IKKE komme i den situasjonen. Intensivkapasiteten ved foretakene er redusert til «det nødvendige» under normale omstendigheter – og til tross for at dette har vært påpekt fra vår side som en åpenbar og farlig svakhet – har man ikke blitt hørt. I en krise som dette må man da rydde plass for denne nye, ukjent store pasientgruppen ved å sette det meste annet på vent. Uholdbart selvsagt – og man måtte derfor gjøre hva man kunne, for ikke å komme i den situasjonen man så i enkelte europeiske land hvor ikke lenger engang Covid-­syke kunne få en respirator om de trengte det! Det er ikke etterpåklokskap fra vår side å si at dette er ett scenario man har hatt i tankene når det kjøres på «små marginer» både når det gjelder personell og materiell i sykehusenes intensivavdelinger. Dette er vi vel kjent med, ettersom intensivkapasiteten er en av de grunner vi regelmessig har for strykninger av operasjonspasienter. Ja, det koster – men dette har kostet svært mye mer!

Det må være lov å ha forventninger til at det trekkes lærdom av de erfaringer vi nettopp har gjort oss. At nye sykehusbygg planlegges for små, har vi kritisert det siste 10-året – en pandemi viser bare på nok en måte at sykehus må være forberedt på det ekstraordinære – ikke regne med at det uventede ikke skjer. Det må være ekstra areal og lagt til rette for isolering; utviklingen av antibiotika-resistens alene krever dette, og epidemier er ikke lenger noe som ikke når våre kyster. Tar man inn over seg slike fakta, må man også koste på seg å fylle arealene med mer ­materiell og personell.

Smittevernutstyr er en del av enhver kriseberedskap i et helseforetak – det viste seg også å være mangelvare som følge av nedtrimmede lagre. Den tabben bør jo ikke gjentas. Lagerbeholdningen er bedre, men etterspørselen har jo medført at mye er mangelvare fortsatt – og oppbevares innelåst, fordi det nå finnes et «svart marked» for – munnbind! DET ville heller ingen trodd for ett år siden.

Skulle man holde seg med en egen- produksjon av visse nødvendigheter som dette, og en viss produksjon viktige medisiner det viser seg å være vanskelig å få tak i ved neste pandemi? •