Kartet passer ikke med terrenget

Vi må alle være glade for at vi har en sterk offentlig helsetjeneste når vi ser hvordan andre lands helsetjenester har knaket under belastningene av pandemien. Også vår egen helsetjeneste har vært presset. Og da kanskje intensivmedisin og infeksjonsmedisin mest. Men, vi har klart det, og vi er i ferd med å ta igjen etterslepet etter nedstengingen. Foreløpig er vi ikke i mål, og sykehustjenesten samlet har gått med store regnskapsmessige overskudd, fordi ­ekstrabevilgningene ikke er brukt opp. Bevilgningene til spesialisthelsetjenesten har økt med formidable 83 milliarder kr fra 2008 til forslaget for 2022. Her er det jo bruttotall, som ikke tar hensyn til lønns- og prisstigning, økt aktivitet, demografiske endringer, nye oppgaver etc, men uansett skulle man trodd at her var det gode tider. Sånn er det ikke ute i klinikken. Verken innen somatisk eller psykiatrisk helse­tjeneste har vi som arbeider nær pasienten, i mottak, på sengepost eller i poliklinikken følelsen av å arbeide i en overskuddsbedrift. Så selv om en helseminister, det være seg Høie eller Kjerkol, hevder at det er rause budsjetter, så har de et forklaringsproblem. Det kan være at nye sykehusbygg belaster sektoren for mye, siden vi er foretak og ikke forvaltningsbedrifter, det kan være nye voldsomt dyre IKT-systemer, det kan være at all ny aktivitet kun er finansiert med 80% av forventet kostnad, eller betydelig økt forskningsaktivitet. Men dette må forklares, for også vi har krav på at Arbeidsmiljølovens krav om fullt forsvarlig ­arbeidsmiljø oppfylles. Og en hverdag ­ preget av et evig stress er ikke forsvarlig.