Når nettene blir lange

Pasientkøene øker, og krisetiltak blir iverksatt for å avlaste sykehusene. Hva skal vi gjøre når influensaen og vinterværet kommer?

Strømlinjeformet drift og beredskap lar seg ikke enkelt forene. Helseforetakene gis oppdrag om å sørge for tilstrekkelige beredskapslagre. Sam­tidig får de beskjed om å redusere lagerhold. Nye sykehus som Ahus og Kalnes er bygget uten lager. Mest mulig effektiv drift uten slakk har vært målet i mange år. Mindre sykehus med færre senger, tettpakkede poliklinikker og operasjonsprogram, flest mulig skal snus i mottak. Legges de inn, skal de raskest mulig ut. Ledige celler i Excel-arkene skal fylles opp.

Resultatet er som motorveier med tett trafikk i alle felt. Selv en liten ­økning i belastning fører til køer og stillstand, og trafikken må omdirigeres – elektive løp stanses. Også sykehus med få koronapasienter har opplevd driftsproblemer.

Sto det egentlig bra til?

Ved inngangen til pandemien var ­forventningene høye til sykehusenes reserver. Underveis-evalueringen til Stener Kvinnsland – direktøren og styrelederen som kanskje mer enn noen annen har hatt ansvar for beredskap i norske sykehus – gav også i ­hovedtrekk et godkjent-stempel på pandemihåndteringen i sykehusene.

Kvinnsland uttalte at vi muligens kunne styrke intensivkapasiteten noe og at det ellers sto bra til. Men gradvis har det vel demret for folk flest at så enkelt er det ikke. At vi så langt i ­pandemien har berget oss ved å om­prioritere og med å utsette det som kan utsettes. Nedstengingen har redusert annen sykdom og skader, og annen smitte i befolkningen – ikke minst blant ansatte. Sånn har vi kommet oss gjennom en moderat smitteut­bredelse og prøvelse.

Overfylte sykehus

Driften er presset også i en normal-­situasjon. Senger står ikke klare til ekstrainnsats verken i mottak, intensiv eller på sengepost. Vi har ikke kapasitet til å håndtere de vanlige årstidsvariasjonene. Nedstenging av elektive behandlingslinjer er en del driften i ­vinterhalvåret. Pasienter transporteres mellom overfylte sykehus og operasjonsavdelinger. Sykehusene med ­dårligst kapasitet får regelmessig de største vanskene.

Når influensa sammenfaller med glatt føre, topper problemene seg. På Østlandet ligger den siste harde vinteren noen år tilbake. Da lå det på et tidspunkt 75 ortopediske pasienter i kø til øhjelps-operasjon ved Ahus, sykehuset med størst misforhold mellom ressurser og oppgaver. Alt tyder på at vi nå står foran et vanskelig halvår. Vi har ennå ikke rukket å ta unna hele etterslepet. Allerede før vinteren er over oss iverksettes krisetiltak for å avlaste sykehusene, og køene øker. Hvilke tiltak skal vi ta i bruk stilt overfor ­influensa og vintervær?

De uskrevne reglene

Styringssystemet er innrettet etter prinsippet om «armlengdes avstand». Politikere skal sette rammene, men holdes unna styring og drift av sykehusene. Foretaksstyrene skal overse at det treffes kvalifiserte avgjørelser og at ledelsen i sykehusene handler etter etablerte prinsipper for virksom­hetsstyring. Risikostyring og gevinst­realisering. På papiret ser riggen til­forlatelig ut, og systemet kan synes vanntett.

Men det bærer i seg en ulempe. ­Politikerne kan – som fastlegene også har erfart – lempe på med nye oppgaver og oppdrag, uten å oppleve ubehagelige tilbakemeldinger fra systemet. Skulle en administrerende direktør eller styreleder ymte frampå om manglende samsvar mellom oppgaver og ressurser, kan problemet enkelt byttes ut. Over år har det utviklet seg uskrevne regler som de øvre lag i hierarkiet kjenner godt til. Sjelden blir en styreleder mer oppbrakt enn når noen i styret ber styreleder gi beskjed oppover om alvorlige mangler. Den slags gjør man ganske enkelt ikke. Det er etablert en slag stilltiende avtale mellom politisk ledelse og toppledere og styrer i de regionale helseforetakene; så lenge dere sier at alt står bra til er dere under våre vinger, og det vil gå dere godt i landet (eller utlandet). Slik dresseres styringslinjen, og informasjon fra andre instanser er departementet uvedkommende. Da vår forrige minister Bent Høie ble forelagt resultater fra Legeforeningens undersøkelse av legekår i sykehusene var han ikke interessert; han ville ikke forholde seg til annen informasjon enn den som framkom i foretakenes egen medar­beiderundersøkelse.

«Vinteren står for døren og det kan bli mere enn sykehusene som rystes denne gang. Selv direktørene i sykehusene værer skiftet og tar til avisspaltene om manglende kapasitet.»

Den perfekte stormen?

Sånn kan man jo holde på en stund (og er det ikke forunderlig hvor lenge det har pågått?). Men nå synes både presse og politikere å ha fått øynene opp for at norsk helsetjeneste langt fra er like solid rustet som man har latt seg fortelle og villet tro – og at de utallige varslene de har fått om mangler og utilstrekkelig kapasitet ikke har vært grunnløse.

Vinteren står for døren og det kan bli mere enn sykehusene som rystes denne gang. Selv direktørene i sykehusene værer skiftet og tar til avisspaltene om manglende kapasitet. Departementet har alt trukket på egen bufferbeholdning i de utallige forklaringene gitt til Stortinget om at alt står bra til, at sykehusene bygges store nok, at beredskapen er ivaretatt, og at det er god nok kapasitet i norsk spesialisthelsetjeneste.

Kanskje trekker det opp til den ­perfekte stormen som verken våre sykehus eller foretaksorganisering er godt rustet til å utholde. Kanskje ristes våre folkevalgte omsider opp fra de behagelige vuggesangene de har latt seg underholde med. Eller kanskje lar de seg nok en gang forsikre av foretak, departement og deres håndplukne utvalg om at her er intet å se, alt såre vel. •