På godt – og ondt…

TV2 følger den nye helseministeren som avlegger Intervensjonssenteret (IVS) ved Rikshospitalet visitt like etter sin overtakelse av ministerposten. Meldinga er – så langt er vi kommet i Norge, slik jobber norske kirurger, se hvor avansert utstyr vi har! God merkevare ­bygging for IVS – og det norske helsevesenet – for vi har faktisk dette og andre avanserte ­sentre som er «cutting edge-medicine» også internasjonalt. Gjennom noen prosjekter er jeg bruker av senteret – og vet å verdsette de fabelaktige mulighetene som tilgang på moderne teknologi av denne klasse gir!

På den annen side – jeg blir ikke bare stolt og glad av en slik reportasje; det er litt «fake news», og minner litt om når politikere i valgkampen besøker sykehjem og utkantstrøk – bare med litt motsatt fortegn:

Dette er ikke et riktig bilde av hvordan norske kirurger jobber – eller de materielle muligheter de har. Selvsagt ikke, vi snakker jo om et eget senter der nye konsepter skal prøves ut, nye metoder utvikles og det ypperste av hva man har maktet å etablere innenfor det norske helsevesenet. Den nye minister vet likevel å avlegge dette ellers lite påaktede senteret en visitt. Motivet er kanskje ikke så viktig heller – men det var et heldig valg og hører inn under «gladnyhetene».

Hvor vil jeg? Jo – det er avstanden til den virkelighet jeg selv opplever når jeg befinner meg på en «vanlig operasjonsstue» en hvilken som helst annen dag i uken – som provoserer. Der nemlig mye av det som både «er handelsvare» og ansees som state of the art IKKE er til­- gjengelig. Tilbakeføring av nye metoder som har vært igjennom en «proof of ­concept-prosjekt» på IVS, stopper opp – fordi det ikke er mulig å anskaffe det utstyr som trengs for å forplante metoden til en vanlig stue?!

Selv om jeg har lært den senere tid om regionale forskjeller – så gjelder det for de fleste foretak at investeringsmidlene er altfor små i forhold til de investeringer som tiden egentlig krever. Jo – man er klar over at rammene har økt over årene, men ikke i samsvar med oppgavene – og den teknologiske utviklingen er ikke lenger lineær, men eksponentiell. Ledelsen velger å «få orden på budsjettet» og 0 i balanse er derfor det som er alfa og omega; negativ balanse ­legges som stein i klinikkens ryggsekk år om annet. En kan nesten ikke forvente å møte forståelse for våre argumenter om at «robot­assistert kirurgi er egentlig ganske vanlig nå»….

Dette er en spissformuler­ing, men så lenge det er et faktum at man må bruke årevis med argumentasjon på «alle tangenter», parallelt med at man gradvis opparbeider ansiennitet for ­kravene før anskaffelsene endelig kan realiseres, er det dessverre en riktig virkelighetsbeskrivelse. Det eneste som er «enkelt» – er å erstatte utstyr som må kasseres – og det kan man jo glede seg over. Det er på den ­andre siden like naturlig at man også trenger helt nytt utstyr man ikke har hatt før – men her er motstanden en helt annen; det kan virke som om foretakene er rigget for en slags status quo? Kan det være forretningsmodellen? Unnskyld – foretaksmodellen?

Den nye regjeringen burde gripe sjansen til å revurdere finansieringen av helseforetakene – i den hensikt at ikke budsjettet ble «alle tings mål», slik våre ledere synes å oppfatte oppdraget – og stadig bedre mestre etter 20 år med modellen. Nå er budsjettet alfa et omega – jeg drømmer om en reformulering der alfa gjerne må være budsjettet, men faget dog er OMEGA. Det var stas å se at at ­helseministeren besøker IVS – da vet vi at hun vet hvor listen og ambisjonene bør ligge – the future is now!