Kjære kolleger

Ny regjering – det gir grunn til forventninger om kursendring i det vi er mest opptatt av, helsepolitikken. Vår nye Helseminister Kjerkol varslet i opposisjon på et tidspunkt da vår sårbar- het stilt overfor en pandemi ble synlig for alle og vanskelig å bortforklare, at det skulle satses under en Arbeiderpartiregjering på å bygge opp igjen Intensivkapasiteten. DET har vi merket oss – og de må finne seg i å bli målt på det de nå leverer. «Målbildet» er klart, de har beskrevet det selv – særlig i et NPM-regime er måloppnåelse det den nye ledelsen vil bli bedømt på.

Det er ikke gått lang tid siden regjer­ingsskiftet og Hoksrud (FrP) er tidlig ute med «ramsalt kritikk» av Helse­ministeren og kaller henne «en skygge av seg selv». Det er litt overstadig etter min smak, men vi vil selvsagt følge med på alt av unnskyldninger og bortforklar­- inger – om dette ikke straks igangsettes. Det er ingen enkel jobb. Kapasiteten er gradvis nedbygget over år med ensidig budsjettfokus og krav til effektivisering, slik at særlig intensiv – og intermediær- avsnitt må oppgraderes arealmessig – vi har før pekt på hvor stor forskjell det er på antall intensivsenger i vårt land og Norden – sammenlignet med flere andre europeiske land! En naiv tro på at man kan kjøre et system der «uforutsigbarhet» er en del av kjølen, etter samme modell som f eks Jordan lager tannbørster – ligger til grunn siden Foretaksmodellen ble en realitet.

Det som er en større utfordring, er selvsagt den krevende oppgaven det er å utdanne det intensivpersonell som skal bemanne disse høyspesialiserte senger! Det tar flere år – og det er derfor viktig at Kjerkol allerede har gjentatt at hun ikke trenger noen utredning for å sette i gang ASAP med akkurat denne oppgraderingen av vår beredskap. Den forrige regjeringen forsto jo gjennom den «filleristingen» pandemien ble for dem, at antall utdanningsstillinger måtte økes – det skal de ha – og denne innsikten inspirerte den påtroppende regjering til å skulle prestere enda bedre, og valgløfter vil innhente dem. Dette er et bra utgangspunkt – men det vil bare vise seg ved signifikante økninger i økonomiske ressurser for foretakene. Vi har så altfor mange ganger opplevd at det er noe annet å sitte i Posisjon. I møte med virkeligheten endrer farten seg, det blir bestilt utredninger og opprettet komiteer…

Vi har ingen tid å miste på slikt, og dette har vært en «varslet katastrofe». Utallige er de tilbakemeldinger som er forsøkt gitt internt «i linjen» – men den har det ved seg at man ønsker å filtrere negative tilbakemeldinger; «alt er rolig ved fronten» er det beste budskap å bringe videre – av ulike grunner. ­Innlegg i den offentlige debatt, er ­vel­komment, knebles ikke – men det «går over» og blir borte i nye og andre problemer. Det som var varslet fra tjenesten selv, var vår bekymring for en knapphet som allerede under helt normale omstendigheter i det daglige forårsaket strykninger og ­utsettelser. Jeg kan ikke si at man fikk respons – det ble ikke realitets­behandlet. Pandemi – som jo er en medisinsk realitet og hører med til noe av de mest sannsynlige utfordringer DSB jobber med – ville tippe oss overende meget snart. Det ble antagelig for teoretisk. Så KOM pandemien – og veien var ganske kort til at de strengeste tiltak i fredstid kom på plass, og det har vart i halvannet år. Nedstengningen har vært justert etter som smitten har bredd seg i samfunnet, forventede nye bølger som svar på økt reiseaktivitet og ny import­smitte – men aller mest bestemt av den svært begrensede intensivkapasiteten vi har.

Vi er et system i gradert nedbygging, som en følge av den maniske tanken på å temme utgiftene i helsevesenet som har ridd politikere i mange år nå. Hvert år et flatt effektiviseringskrav på 1,7% med akkumulering av de røde tall fra året før, gjør at man ikke har noen reell mulighet til å komme i balanse – investeringsmidler er svinnende og gjør enhver ny utstyrsanskaffelse til et mareritt. Dette er ikke en oppskrift på vekst. Det ER betenkelig i en tid der utviklingen er rivende og investeringer på mange områder er nødvendige – hvis man vil være relevant. Det må tenkes helt nytt, og kanskje skal den nye regjeringen reflektere litt over «forretningsmodellen» man har lagt til grunn? Pengene følger pasienten – og snart kan de reise dit de ønsker – til det sted som er mest oppdatert. Pasienter er godt informert i vår tid. •