Tiden er inne for å øke prioriteringen av psykisk helsevern

Psykisk helsevern skal ha prioritet i spesialis­thelsetjenesten. Det er et felles ansvar vi har, alle sammen.

Den gylne regel, eller det å prioritere psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert behandling av ruslidelser (TSB) sterk­ere enn somatisk sektor, er et oppdrag sykehusene har hatt siden 2015. Ut­fordringene som følger av at psykisk helsevern ikke har vært prioritert høyt nok, har vi kjent lenger. Om en ny ­regjering setter et annet navn på ­satsingen, må vi forvente å se de ­samme, og kanskje enda strengere krav, til dette området – hvis vi skal regne inn plattform og uttalelser i forbindelse med valget.

Etter alle disse årene må tiden være inne for å finne en løsning på dette.

Vi vet at den forventede levealderen er opp mot 20 år kortere for dem med alvorlige psykiske lidelser enn for befolkningen ellers. Nesten 60 prosent kan skyldes somatiske sykdommer, men i bunnen ligger det store potensialet for god behandling innen psykisk helse­- vern og forebygging. Svaret finner vi både innen psykisk helsevern og somatikk (1).

Barn og unge må slippe å vente på behandling. Vi må ta ansvar i vekslingen mellom de ulike delene og nivåene av tjenesten for å ta vare på disse, de viktigste.

Målene for den gylne regel har under den forrige regjeringen vært data for gjennomsnittlig ventetider, kostnader og aktivitet. En justering for psykisk helsevern for barn og unge, hvor ikke aktivitet kun blir talt i konsultasjoner, hadde vært nyttig framover.

Vi har altså hatt dette oppdraget gjennom flere år – og enda er det ikke løst.

«Jeg er ikke fornøyd», sa daværende helseminister Bent Høie til Dagens Medisin da vi ikke hadde løst oppgaven i 2015. Han sa det samme året etter. I 2018 hadde vi fortsatt ikke innfridd. Da var han «skikkelig sur». I årene siden har vi ikke gjort humøret til ministeren bedre. Vi har ikke klart å oppfylle den gylne regel. Hva er grunnen til at det er blitt slik?

Vi har jo prøvd. I min tidligere stilling som administrerende direktør i et helseforetak gjennom flere år lot jeg prioritering av psykisk helsevern være et anliggende i hovedsak mellom klinikkdirektør i psykisk helsevern og TSB, økonomidirektøren og meg. Det stod hverken på vilje eller innsats innen psykisk helsevern. Men vi nådde ikke målene.

Psykisk helsevern har og får ikke prioritet hvis ikke hele sykehuset og alle fagmiljøene prioriterer det. Det er selvsagt ikke slik at alle til enhver tid skal vurdere å prioritere ned alle andre områder. Men når vi får anledning til å løfte psykisk helsevern, må vi bruke den. Hele laget må med når jobben skal gjøres. Først og fremst må prioriteringen gjøres gjennom beslutninger om budsjettmidler og oppfølging gjennom året fra ledelse og styre, både i helseforetak­ene og de regionale helseforetakene.

Skal vi lykkes, må vi også kjenne utfordringene og tiltakene som må til – og vi må eie dem i felleskap.

• Vi trenger flere fagfolk innen psykisk helsevern hvis vi skal være godt nok rustet framover. Vi må gjøre arbeidet innen psykisk helsevern både trygt og attraktivt.

• Vi må ha flere regionale, og gjerne nasjonale, felles satsinger. Vi må jobbe like godt lokalt som regionalt og nasjonalt.

• I Helse Vest er styrking av sikkerhets- psykiatrien et eget satsingsom­råde, for pasientene og for medar­beiderne.

• Vi må styrke samarbeidet med kommunene.

• Digitalisering og nyvinninger gir nye og gode behandlingsmåter, som for eksempel e-Mestring. Vi må også bredde og ta i bruk de smarte løsning­- ene vi vet gir resultat, og som gir samme gode eller bedre kvalitet på tjenestene.

• Forskning, kompetansebygging og erfar­ings- og kompetansedeling ­mellom fagmiljøene i sykehusene er en forutsetning, også på tvers av psykisk helsevern og somatikk.

Den gylne regel er i sin opprinnelse et allment etisk prinsipp som også er kjent som gjensidighetsregelen. Du skal behandle andre slik du ønsker å bli behandlet selv. Enten vi kaller prioritering av psyk­iske helsevern den gylne regel eller noe annet: Innen de neste to årene vil vi få dette til på Vestlandet – og helst i hele Norge. For alle som trenger det, de mest alvorlig syke og for barn og unge. Det er det felles ansvar vi alle må ta. •