Å være legeleder i sykehus

– en rollekonflikt?

Det er velkjent og omtalt at vi har bruk for leger i lederposisjoner i sykehus (1). Likevel kan rekruttering til lederstillinger blant leger være vanskelig. Hvis man spør en legeleder hvordan vedkommende havnet i den jobben er svaret ofte at det ikke var ens eget initiativ, og kanskje ikke noe man ønsket i det hele tatt. Mange tar lederjobb av pliktfølelse, at man føler man må, at det ikke er noen andre, eller at det er «min tur».

Av Tina Wik, Avdelingssjef leger, Ortopedisk avdeling, St. Olavs hospital

Min historie om veien inn i ledelse er en annen, og begynte med et besøk på sjefens kontor når jeg fikk nyss i at en mellomlederstilling skulle bli ledig. Jeg ga tydelig beskjed om at jeg ønsket at stillingen skulle bli lyst ut sånn at jeg kunne få muligheten til å søke på den. Heldigvis fikk jeg ­jobben.

Nå er det gått snart 5 år og det har vært spennende og lærerikt å være seksjonsleder og etter hvert avdel­ingssjef for legene ved ­Ortopedisk avdeling, St. Olavs hospital. Denne høsten begynte jeg på master i ­helseadministrasjon ved Universitetet i Oslo. Dette har allerede gitt et påfyll som var etterlengtet. Med sånn passe nok år med leder­erfaring i bagasjen, er det motiverende å endelig kunne sette egne erfaringer inn i faglige rammer.

«Tiden strekker ikke til, til å være både fremst faglig og drive ledelse som tar innover seg et helhetlig ansvar for hele virksomheten»

Underveis i et slikt ledelsesstudie gjør man seg noen refleksjoner om hvordan (og hvorfor) man har havnet der man er, over roller og arbeidssituasjon. Det forundrer meg at ikke flere leger i lederstillinger aktivt har jaktet lederjobben. En studie av Spehar og medarbeidere kan kanskje gi noen svar på dette (2). Her ble 30 sykehusledere med sykepleier- og legebakgrunn intervjuet, og man ønsket å se på hvordan profesjonsbakgrunn kunne påvirke overgangen til lederrollen. Et av hovedfunnene i studien var at det for leger kunne være vanskelig å forene rollene som lege og leder. Legene rapporterte at de holdt fast på legerollen av to grunner; klinisk arbeid ga mening og tilfredsstillelse. I tillegg var utførelse av klinisk arbeid en måte å få respekt blant kolleger på. Resultatene som denne studien presenterer er ­gjenkjennelig fra vårt dag­lige virke. Sykepleierledere identifiserer seg i langt ­større grad som ledere enn hva legeledere gjør. Som en av mine kullinger fra masterstudiet tørt påpekte etter presentasjonsrunden: alle legelederne sa først hvilken type lege de var, mens sykepleierne presenterte seg bare med leder­tittelen.

Et av de spørsmålene som ofte møter en sykehuslege i ledelse er «hvor mye klinikk jobber du?» Alle vet at pasientarbeid er krevende, og dette kan som regel ikke vente. Klinisk arbeid er med og påfører ledere som kombinerer klinikk og ledelse et stort press. I det praktiske daglige liv fører dette til gjentagende samtidighetskonflikter. Legeledere kan lett bli stilt på sidelinja i prosesser fordi man ikke er tilgjengelig og opptatt med pasientarbeid. Det er nok helt naturlig at man ikke vil slippe sin faglige identitet når man som lege blir leder. Man har brukt mange år på å tilegne seg kunnskap og ferdigheter knyttet til en spesifikk del av et fag. ­Tradisjonelt har nok også leger vært tydelige faglige ledere, hvor klinisk arbeid har vært en integrert del og sterk drivkraft i jobben.

«Å mestre ledelse, både i typen oppgaver og mengde arbeid, kan gi mye mening og tilfredsstillelse i hverdagen»

Rollekonflikten som illu­streres i Spehars studie preges av en spagat som mange kliniske ledere befinner seg i. Tiden strekker ikke til, til å være både fremst faglig og drive ledelse som tar innover seg et helhetlig ansvar for hele virksom­heten.

Hva skal til for at leger faktisk vil og kan prioritere ledelse? Ikke bare motvillig stille seg disponibel til å ta jobben, men faktisk prioritere det i arbeidshverdagen, tørre å slippe seg ned og ikke være en spydspiss ­faglig. Men heller skaffe seg innsikt i virksomheten og sørge for å lede gode prosesser med god dialog i hele organisasjonen?

Og hva ser man etter hos en legeleder? For meg, som skal rekruttere ledere til min egen avdeling, er motivasjon og ambisjon for lederjobben veldig viktig. Jeg ønsker meg ledere som virkelig ønsker en lederjobb, og som ikke er redd for å identifisere seg som en leder. Jeg ønsker meg en kultur der det er legitimt å prioritere ledelse.

Dilemmaet eller rolle­konflikten som beskrives av Spehar og medarbeidere har jeg ikke noe godt svar på hvordan kan løses. Dette er noe som hver og en må finne svar på for seg selv. I en kronikk i Tidsskriftet pekes det på det felles ansvar vi har for å jobbe mot en kultur der rollen som legeleder anerkjennes og at det legges til rette for kompetanseheving både på systemnivå og lokalt nivå (1). Å mestre ledelse, både i typen oppgaver og mengde arbeid, kan gi mye mening og tilfredsstillelse i hverdagen. Og kanskje må man tørre å la ambisjoner for fag og akademia komme litt i skyggen, til fordel for lederambisjoner.

Referanser

  1. Frich J.C., Spehar I. Ledelsesutvikling for leger. Tidsskrift for Den norske legeforening. 2018; Sep 1; 138 (15)
  2. Spehar I, Frich J.C, Kjekshus E. Professional identity and role transitions in clinical managers. Journal of Health Organization and Management. 2015; 29(3): 353-366.