«Enhetlig etterutdanning for spesialiser – en utfordring også i Sverige»

Helsevesenet i Sverige er styrt av regionene (län) samt noe privat anskaffet omsorg, med delte inntekter fra skatt og statlige tilskudd, som ofte er knyttet til prestasjoner.

Det er ingen klar forskrift fra vårt sosialstyre når det gjelder krav om etterutdanning for helsepersonell og det er ikke et eget budsjett for ­etterutdanning. Det finns heller ingen strenge krav til hverken regioner eller enkeltleger om hvordan en etterut­danning skal utformes etter å ha blitt spesialist.

Sjukhusläkarna mener at det øko­nomisk er dyrere å ikke videreutdanne og drive utvikling av omsorgen, og pasientene har selvsagt en åpenbar rett til å møte en oppdatert lege som kan det siste.

Vår policy er at alle leger skal ha en individuell etterutdanningsplan ut fra den enkeltes og virksomhetens behov – det vil si at lederen skal vite hvilken opplæring som trengs for den enkelte i øyeblikket og hva som er i støpeskjeen fremover for virksomheten.

Penger bør øremerkes og skilles fra andre budsjett for å unngå at videre­utdanning trekkes direkte inn i nedskjæringer som følge av økonomiske utfordringer og etterutdanning bør også rapporteres i årsmelding. Det finns i dag en benchmark på ti eksterne kursdager per år og en halv dag i uken internt.

For private helsetilbydere bør det være et krav at etterutdanningen ivaretas, spesielt når de inngår avtale med det offentlige.

Historisk har Sjukhusläkarna tatt til orde for CPD og ikke CME under slagordet «kvalitet i stedet for kvantitet». (CPD (kontinuerlig faglig utvikling, i stedet for CME (kontinuerlig medisinsk utdanning) med strenge krav til oppfylte CME-poeng).

Den siste undersøkelsen fra (svensk) Legeforening til sine underforeninger er imidlertid skuffende. Den ble sendt til sykehusleger, allmennleger, private leger og ledere og ble gjennomført i 2019 med en svarprosent på 36 %. Den viste at antall eksterne dager i medisinsk videreutdanning hadde gått ned fra 9 eksterne dager/år i 2005 til 5 dager/år i 2019, og dermed helt i feil retning. Pandemien, omsorgskøene, den stadig tøffere økonomien og personalflukten gjør at man mistenker enda verre tall i dag.

Sjukhusläkarna har gjennom årene kontinuerlig jobbet politisk på regionalt og nasjonalt nivå og vi begynner å høre fra flere og flere partier om det urimelige i at det ikke er krav om kontinuerlig opplæring av helsepersonell, selv om det regionale nivået er delvis uenig.

Det diskuteres nå behovet for at dersom det innføres et etterutdann­ingskrav, må det være objektive tiltak som kan rapporteres og følges opp uten å bli lurt. – Ellers tror vi egentlig ikke på resultater.

Så langt har vi trodd på og tatt til orde for «godt styresett» der alle tenker rett og vil godt, men i tråd med stadig vanskeligere forhold ser vi at vi i stedet må sikte mot harde tall og objektiv kvantifisering.

I flertallet av andre land er det krav om oppfylte CME-poeng gradvis, og vi ser at det bør innføres et tilsvarende poengsystem hos Sveriges leger basert på svenske forhold. •