Haukugla:

Økonomene vant, faget tapte !

I vår kliniske hverdag føles det som om vi stadig har det travlere, selv om bevilgningene øker hvert eneste år. Den demografiske utviklingen, det at vi blir flere, og vi blir eldre, spiser opp det meste av økningen. Så lover politik­erne enda mer, mer enn det de bevilger til, og vi som overleger kommer i skvis. Dette kan være nye dyre medisiner, kortere ventetid, ingen korridorpasienter, ny spesialistutdanning osv, osv.

Derfor har jeg vært meget skeptisk til at alle som henvises til for eksempel. BUP, Barne- og ungdomspsykiatri, skal få en vurderingssamtale, nærmest uansett hvor relevant henvisningen er, eller hvor dårlig henvisningen er. Dette er, etter min mening, å bruke ressursene feil, og lite målrettet. Alle får noe, men de sykeste blir på en måte underprioritert, fordi man ikke har nok ressurser til både vurderingssamtale og maks innsats for de alvorlig syke.

Men: Jeg har begynt å lure. For hva ser jeg?

Det er nesten konkurranse i kortest mulig liggetid, helt uavhengig av ­pasientens tilstand og behov. Hensynet til andre pasienter, til annet personale og til oss selv trumfer etter hvert pasientens behov. Vi skryter av å være pasientens advokat i systemet og mot systemet, men det er dessverre blitt omvendt. Vi er blitt systemets sheriff mot pasienten.

Og vi er blitt fragmentariske. Henvises en pasient til for eksempel «pakkeforløp kreft», ja da gjør vi gastroskopien, coloskopien eller tar CT thorax. Finner vi ikke noe, så avslutter vi. Men det feiler jo antagelig pasienten noe, men det er liksom ikke vårt ansvar, det må «noen andre» ta seg av.

Pasienter får avslag på rett til behandling i psykisk helse-spesialisthelsetjenesten. Jeg har i det i det siste kommet over alt for mange slike avslag. Henvisningene har vært gode, pasientens plager alvorlige, men en pasient med ADHD og mulig bipolar lidelse fikk ikke rett til behandling, for hen hadde fullført utdannelse og var dermed pr definisjon ikke plaget nok. ­Utdannelsen var ferdig for flere år siden, men,men…

Et 20 år langt ensidig fokus på økonomi under foretaksorganiseringen har satt sine spor. Den faglige stoltheten har forvitret, og vi har blitt helseindustri­- produsenter som er opptatt av ordrereserven (ventelistene) og av å konstruere businesscase til CEO og CFO, også kalt direktør og økonomisjef. Vi konsentrerer oss om mindre og mindre fagfelt, og tar ikke ansvar for helheten. Det er vel derfor flere går til det private, både av fastleger og sykehusleger.

Overlegeforeningen reviderer pt sine vedtekter. Der ser man også på ­hvordan man kan ivareta medlemmene i private helseleverandører bedre.

For der ligger jo fremtiden.