Indremedisin:

Vi har spesialistene, men ikke stillingene

I 2019 ble hovedspesialiteten Indremedisin sidestilt med de 8 tidligere grenspesialitetene, samtidig som den nye spesialiteten Akutt- og mottaksmedisin ble etablert. Indremedisinere burde være spesielt egnet til vaktarbeid som skal dekke pasienter med ­sykdommer som ­sorterer under de 10 hovedspesialitetene, samt på intensivavdelinger, ­sengeposter, poli­klinikker og i tilsynsarbeid. I Danmark ser man at multimorbide pasienter krever tilsyn av opp mot 6 ulike spesialister før diagnose er stilt og adekvat behandling igangsatt. Fortsatt er interessen stor for å utdanne seg i en breddespesialitet, men rekrutteringen er vanskelig når det ikke finnes stillinger.

1.11.2021 var det 1.975 leger i Norge 1, 2 som hadde spesialiteten indre­medisin. Den største av alle sykehusspesialitetene – og kun overgått av allmennmedisin med sine 4.181 spesialister. Man kunne forvente at indremedisin som fag gikk en trygg fremtid i møte, men slik er det ikke. En kart­legging i Helse Sør-Øst viser at det er få eller ingen overlegestillinger i indremedisin og antall utdanningsstillinger er tilsvarende lave. Det er liten grunn til å tro at det står bedre til i de øvrige helseregionene. Årsakene til dette er sammensatte. Allerede i 2009 (ref) så man en trend hvor man var usikker på rollen til fremtidens indremedisinere – ut­fordringer som ble skissert var blant annet;

• oppgaveglidning opp mot primær­helsetjenesten og sykepleiere med spisskompetanse
• endringer i sykehusstruktur med funksjonsfordelinger og mer ­spesialiserte sykehus
• flere krav fra pasienter om å få ­snakke med spesialister i «sitt» ­fagfelt
• raske faglige og teknologiske ut­viklinger innenfor de forskjellige grenspesialitetene som vanskeliggjør muligheten for å beholde en bredde i fagfeltet

Den tidligere ordningen med hoved­spesialitet for indremedisin og grenspesialiteter på toppen ble etter tur skrinlagt i Danmark, Sverige og til sist Norge. Vi endret løpet for spesialistutdanningen i 2019. Hovedspesialiteten indremedisin ble sidestilt med de tid­ligere 8 medisinske grenspesialitetene, og i tillegg ble det opprettet en ny ­hovedspesialitet i Akutt- og mottaksmedisin. Imidlertid sikret man verken stillinger, klare arbeidsoppgaver eller læringsmål og kurs som gir kompe­tanse utover en avansert generell del i LIS 2.

Hva kan man så bruke en indremedisiner til? Vel, hva kan vi ikke bruke en indremedisiner til er svaret. Generalistene vil kunne ha en relevant rolle ved intensivavdelinger, sengeposter, poliklinikker, tilsynsfunksjoner og som ledd i et tverrfaglig arbeid sammen med primærhelsetjenesten. Og selvsagt ved vaktarbeid som skal dekke pasienter med sykdommer som sorterer under alle de nå 10 hovedspesialitetene. Hvor mange parallelle vaktlag kan man tillate seg i norske sykehus?

Indremedisinere bør også være med og sikre kompetanse på tilstander som ikke alltid passer inn under noen av de andre hovedspesialitetene (eksempelvis tilstander knyttet til ernæring, ­forgiftninger mm.). Dessuten bistå i vurdering av sammensatte pasienter med problemstillinger som strekker seg over flere fagområder, og ha hovedansvar for opplæring av LIS 2 for å sikre en generell kompetanse til de som skal videre i de andre hoved­spesialitetene.

Hvordan blir så en sykehushverdag uten indremedisinere? Det holder å se til Danmark, som avskaffet spesialiteten indremedisin for ca 20 år siden. Der ser man jevnlig situasjoner hvor multimorbide pasienter krever tilsyn av opp mot 6 ulike spesialister før diagnose er stilt og adekvat behandling igangsatt. Det er usikkert om noen tar ansvar for en helhetlig vurdering. En slik fragmentering fremstår verken spesielt pasientsikker eller økonomisk bærekraftig.

Som skissert i rapporten fra 2009 er det fremdeles liten interesse i sykehusene for å ha nødvendig kompetanse til å håndtere kompliserte, ofte sammensatte problemstillinger. Det er få (om noen) andre spesialiteter enn indremedisin som kan fylle denne rollen. Rapporten vektla også at ­spesialister i indremedisinen bidrar til fokus på tidlig adekvat behandling på lavest mulig omsorgsnivå. Samtidig vil de kunne gjenkjenne når pasientene har behov for spesialkompetanse. Vi går inn i en tid i helsevesenet med økende mangel på hoder og hender. Krav til effektiv forvaltning av både menneskelige og økonomiske ressurser vil gjøre breddekompetanse enda mer relevant.

Rekruttering er vanskelig i en spesialitet hvor det verken finnes overlege­stillinger eller utdanningsløp. Heldigvis er interessen for å utdanne seg i en spesialitet hvor man klarer å beholde bredden fortsatt stor blant yngre ­kollegaer. Vi er derfor optimistiske med tanke på rekruttering. Imidlertid må grunnleggende premisser som treffende læringsmål, gode mentorer og faglige forbilder samt tilgjengelige stillinger være på plass.

Hvis forutsetningene er til stede har vi tro på at indremedisin kan oppleve en renessanse og på ny få en sentral rolle på små og store avdelinger ved sykehusene i vårt langstrakte land.