LIS-utdanning

– what’s in it for you?

Telefonen ringer, pasientene skal tilsees, prosedyrer skal gjennomføres og pårørende venter. Midt i dette står vi, yngre leger, og ønsker å være med, lære noe nytt, få svar på spørsmålene våre – og kanskje også få en tilbake­melding på jobben vi har gjort. Forrige veiledningssamtale med LISen din er flere måneder siden. Innboksen er full av meldinger fra Kompetanseportalen om alt som skal signeres. Arbeidsdagen går for fort og det er mange oppgaver som tar av dyrebar tid sykehuset har planlagt at skal gå til «produksjon». Pasientene kommer alltid først.

Av Ingeborg Henriksen, nestleder Yngre legers forening. LIS i indremedisin og nyresykdommer, Ålesund sykehus. Ansvarlig for veilederkurs i Helse Møre og Romsdal

Spesialistutdanningen ble lagt om i 2019 da spesialistforskriften ble innført med mål om å være en kvalitetsreform. Med den kom nye regler om alt fra dokumentasjon til gjennomføring og godkjenning av både spesialister og utdanningsvirksomheter. Prinsippet bak reformen er kompe­tansebasert medisinsk utdannelse. Læringsmålene er kompetansekravene som skal oppnås, og de eneste formelle kravene som forener spesialistutdanningen på tvers av alle landets sykehusgrenser. Den fortløpende tilbakemeldingen på utført arbeid, for å lære og forme oss til en fullgod spesialist, er en sentral del av kompetansevurder­ingen. Samtidig skal måloppnåelse, eller manglende sådan, vurderes, ­summeres og godkjennes. Ikke hva vi har gjort, men hva vi kan og hvordan vi kan lære det vi ikke kan.

Når kompetansemålene og kravet til minstetid er oppfylt, er spesialistgodkjenningen bare et tastetrykk unna. Som supervisører, veiledere og ledere har dere fått en mye mer formell rolle i spesialistutdanningen og godkjenningen av nye spesialister.

Pasienten prioriteres

Før reformen ble innført forsøkte noen seg på en beregning av hvor mye ressurser som var nødvendig bare for å møte kravene til supervisjon og veiledning. De kom frem til 1,45 overleger og 0,5 LIS ekstra pr 10 LIS. Hvordan dette ble beregnet vet jeg ikke, men jeg tror det er et forsiktig estimat. Det fulgte ingen øremerkede ressurser med ­reformen.

Utdanning er en av kjerneoppgavene til helsetjenesten. I en hektisk sykehushverdag opplever vi likevel at flest mulig pasienter gjennom applauderes mest. I dragsuget forsvinner spesialistutdanning og kompetanseheving. Men, hvis utdanning alltid kommer i andre rekke når sykehusene planlegger aktivitet, er det å prioritere pasienten?

Opp med hånda alle som har opplevd å bli tilkalt for å bistå en yngre kollega og opplevd at det har vært uoversiktlig. Eller som har vært oppgitt over yngre kollegaer som ikke vet hva de gjør eller klarer å prioritere. Det er ikke kjekt for noen involverte. Vi vet at god ­supervisjon påvirker hva vi lærer, som igjen påvirker kvalitet i pasient­behandlingen. Eller sagt på en annen måte: mindre medisinske feil, raskere faglig progresjon og bedre pasient­sikkerhet, blant annet. Derfor skal sykehusene prioritere spesialistut­danning. Det er å sette pasienten først.

Visste du at å fortsette å trene på det man allerede har lært og kan, og få tilbakemelding, kalles overlæring og er nødvendig for å opprettholde ­kompetansenivået? Derfor skal vi trene hele legelivet – også som ferdige spesialister!

Skal omleggingen være en reell ­kvalitetsreform forutsetter det både tid, ressurser og kunnskap. Tid og ressurser til å jobbe sammen overlege og LIS, kunne gi tilbakemeldinger underveis, regelmessige veiledningssamtaler og til å gjøre gode vurderinger av oppnådd kompetanse. Og det trengs kunnskap om hvordan man gjør alt dette og hvilke faglige krav som er i spesialiteten. Skal spesialistutdanningen baseres på oppdatert kunnskap må etterutdanning være en selvsagt ­aktivitet.

Uten at spesialistutdanningen ­prioriteres sitter vi igjen med en ­dokumentasjonsreform. Det gir ikke bedre pasientbehandling, nå eller i fremtiden. Prioriteringen må gjen­speiles i budsjettene slik at vi kan ­planlegge med lavere pasientaktivitet per lege og mer interaksjon mellom leger med tid til kompetanseheving. I en kunnskapsbasert helsetjeneste bør det være et minimum. For å sette pasienten først. •